Bare hos Gud skal jeg være stille

Bare hos Gud skal jeg være stille

Vi ønsker oss mest mulig av alt som føles godt. Men livet består ikke i å ha, ikke engang i hvem vi er, men hvem vi hører til.

Av Asbjørn Kvalbein. Foto: Målfrid Brunes Gilje

Vi lever i en tid preget av troen på mer av alt mulig. Vi ønsker oss mer penger, mer berømmelse, mer makt, mer innflytelse. Vi ønsker oss selvsagt ikke mer virus og epidemier, dårlig økonomi eller vanskelige tider. Men vi ønsker oss mest mulig av alt som føles godt.

Men kommer alt i balanse om vi har mer og mer av ytre goder, og mindre av motvind? Hvilke er de avgjørende verdiene? Hva gir oss det beste livet?

De som tror på Jesus, vet at livet ikke består i å ha, ikke engang i hvem vi er, men hvem vi hører til. Vi retter blikket mot den fremtiden som resten av verden egentlig lengter etter. Vi lever med tro på oppstandelse og nytt liv, vi har fått en stor gave av Jesus Kristus: Kjærlighet, tro og håp av ham.

David satte ord på den tryggheten han fant ved å tro på Gud, i Salme 62:6-9:

«Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer mitt håp.
Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.
Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud.
Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.»

For en trygghet som David setter ord på her!

Han er ikke opptatt av mer og mer av alt en kan oppleve i denne verden. Han sier at han har nok med Gud. «Alene i håp til Gud min sjel er stille,» gjengir sangforfatteren Jonas Pettersen. Alene i håp til Gud. For han er en klippe, en berggrunn å bygge på, han er redningsmannen, frelsen, han er den fremste forsvareren – mitt vern. Da trenger vi ikke å vakle gjennom livet. «Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud. Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt».

Før David kunne innta kongetronen, som han var innviet til å få, var han nok ofte preget av frykt for å dø. Dødsangst kom over ham av og til. Men så fant han ro hos Gud, akkurat som et lite barn opplever trygghet på fanget til far eller mor.

Frykt for døden

Hebreerbrevet forteller at Jesus kom til verden for å «befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet». (Hebr 2:15) Ja, det er ingen god frykt: å være slavebundet av frykten for døden. Denne frykten for sykdom og død binder mennesker så sterkt at det hindrer dem å leve med frihet, glede og takknemlighet i denne verden.

Det er ikke alltid dødsangsten viser seg i redsel for å dø. Vi kan være engstelige for å miste en av våre kjære. Når de vi er mest glad i, forlater oss, kan vi bli bundet av frykten for å bli alene, frykten for aldri å møte dem igjen.

Da Paulus skrev brevet sitt til menigheten i Tessalonika, foraktet han ikke sorgen over medkristne som var døde. Kjære familiemedlemmer og venner var sovnet inn, jo, det var ikke rart de sørget. Men Paulus ba dem «ikke sørge som de andre, de som er uten håp.» (1Tess 4:13) For om mennesker må forlate oss, har vi Herrens omsorg som vern og håp. Vi skal en gang møte våre kjære igjen – i Kristus. Han er en tilflukt, en vi alltid kan flykte til og søke hjelp og trygghet hos under alle forhold.

Guds folk kan ta til seg takken og gleden som lyser fram fra innledningen til 1 Peters brev: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1Pet 1:3)

Straff?

Den himmelske Fars kjærlighet beskytter oss ikke mot problemene i livet. Vi må heller ikke tenke at problemene er straff for det vi har gjort galt. Disiplene til Jesus så en mann som tigget. «Hvem har syndet,» spurte de Jesus, «når han har kommet i en slik tilstand?» Det skjer ofte at vi anklager oss selv, eller til og med anklager Gud, når livet behandler oss på en tøff måte. «Det ser ut til at Gud bruker sykdommen barnet mitt har, for å straffe meg for en eller annen synd,» kan noen si. Da må de ha bildet av en stakkarslig Gud som er nødt til å plage et hjelpeløst barn for å straffe foreldrene. Nei, nei og igjen nei. Sorgen er vanskelig nok hvis vi ikke i tillegg skal legge en tung byrde av skyld på folk. Jesus ga et klart svar: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham.» (Joh 9:3) Jesus ga ikke utfyllende svar på hvorfor-spørsmål. Men han pekte fram mot noe som skal skje. Jesus helbredet den blinde. Han har lovet at svakhet og sykdom vil opphøre i sitt evige rike.

Ennå lever vi i denne syndens verden. Hvis du da tror det som Bibelen forteller, at Kristus har sonet for alle dine synder, og at de i og med frelsen er senket i det dypeste hav, da kan du ikke finne på å tro at Gud vil bruke en eller annen ytre omstendighet for å straffe deg. Det ene utelukker det andre.

Alene i håp til Gud

Jeg nevnte sangen av Jonas Pettersen. Jeg har lyst til å sitere flere vers fra den, for den summerer på en god måte budskapet i Bibelens Salme 62:

Alene i håp til Gud Min sjel er stille.
Han redder meg sikkert ut, Meg usle, lille.
Han ene min klippe er Hvorhen jeg iler,
Når stormen meg kommer nær, Der trygt jeg hviler.

Å salige hvilested Ved Jesu hjerte!
Der har jeg i uro fred Og trøst i smerte.
Der lindring jeg har i savn Og lys i mørke,
I stormen en sikker havn, En brønn i tørke.

Jeg vil gjerne gi deg trøst når hjertet ditt er urolig. Men trøst er ofte akkurat som blomstene. De er veldig vakre, men de visner fort. På samme måten med følelser og opplevelse av trygghet. Blomster er som følelser, de visner fort. Bare i håp til Gud … sa David. Løft blikket på nytt og på nytt og se på Jesus i alt som bekymrer. Og det er sant som apostelen Peter skrev i 1Pet 5:4: «Når den øverste hyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens seierskrans som aldri visner».

Må Herren velsigne deg og bevare deg! Amen

OPM974