Mary fra Sudan:
Mary fra Sudan:
Hun lyttet til Håpets kvinner på arabisk, og måtte bare skrive for å fortelle hvor mye det betydde for henne:
Mary fra Sudan:
Hun lyttet til Håpets kvinner på arabisk, og måtte bare skrive for å fortelle hvor mye det betydde for henne:

-Serien "Kvinnelige helter i BIbelen" har vært til en så stor velsignelse for meg! Hver eneste episode har rørt meg på en spesiell måte og minnet meg på hvor mye Gud ærer kvinnen og verdsetter henne. Livet mitt forandret seg mye etter å ha hørt på denne serien. Jeg merker det særlig i forholdet til min mann og barna mine. De har fortalt meg at jeg viser dem mye mer respekt og kjærlighet. Må Gud velsigne programmet deres!

 

Foto: Illustrasjonsfoto fra Pixabay. 

Rebekka fra Tanzania
Rebekka fra Tanzania
Da hun skrev til Håpets kvinner i Tanzania hadde hun mistet sin mann for kun noen uker siden. Hun forteller:
Rebekka fra Tanzania
Da hun skrev til Håpets kvinner i Tanzania hadde hun mistet sin mann for kun noen uker siden. Hun forteller:

-Jeg er nedbrudt og har gråter hele nettene. Jeg får ikke i meg noe mat, bare vann. Jeg er veldig takknemlig for programmet deres som lærte meg at jeg trenger ikke frykte, for Gud er der for å hjelpe meg. Så, jeg har funnet trøst gjennom programmet dere sendte i dag. Be for meg at jeg kan få styrke både fysisk og åndelig.

 

Foto: Illustrasjonsfoto fra Pixabay

-Pengene var ikke mine
-Pengene var ikke mine
-Jeg kjente med en gang jeg fikk dem: Disse pengene var gitt meg for at jeg skulle forvalte dem.
-Pengene var ikke mine
-Jeg kjente med en gang jeg fikk dem: Disse pengene var gitt meg for at jeg skulle forvalte dem.

Den dagen jeg hadde tatt avgjørelsen, satt jeg på kjøkkenet mitt, og ut fra radioen kom stemmen til lederen i Norea. Han fortalte hvordan de hadde et ønske og en bønn om å nå kvinner på den muslimske øya Zanzibar med evangeliet om Jesus på en muslimsk radiokanal. Utfordringen var bare det at når de hørte Jesu navn ble nevnt i disse programmene, skrudde de opp prisen så høyt, at Norea ikke hadde penger til å betale. Der og da visste jeg det. Jeg slo nummeret til Norea, og spurte hva de trengte for å starte disse sendingene. -100 000 for oppstart og første året, var svaret.

Kvinnen ser på oss med tårer i øynene. Du skjønner, det var summen jeg hadde fått. Jeg kan ikke reise ut, jeg kan ikke tale og sånn, men dette var det jeg skulle gjøre, sier hun, og trykker hånda til kvinnen ved siden av seg litt hardere. Enda en gang gir de to kvinnene hverandre en stor omfavnelse. Joyce, leder av Håpets kvinners arbeid på Zanzibar, og kvinnen. De tørker begge tårene. Det tar litt tid før Joyce får kontroll over stemmen. -Du aner ikke hva du har vært med på, sier hun endelig, og kremter før hun begynner å fortelle historie etter historie fra kvinner på Zanzibar som har fått hjelp, ja til og med berget livet eller tatt imot Jesus på grunn av hennes offer.

Tårene renner på oss alle som er til stede denne formiddagen. Plutselig går det opp for oss. Vi er et team! Vi står sammen i dette! Vi er bare plassert på forskjellige steder i denne kjeden av medarbeidere. Denne kvinnen som hjalp oss å starte arbeidet på Zanzibar, og du, som har vært med å gi slik at det ikke ble bare med det første året, men har gitt Norea anledning til å fortsette å betale for sendekostnadene. Vi som er med og støtter her fra Norge og Joyce og hennes medarbeidere i front. Av og til gir Gud noen et særlig oppdrag som innebærer et stort, økonomisk offer. Andre ganger minner Han oss om at sammen kan vi flytte fjell, krone for krone. Sammen kan vi berge sjeler for evigheten.

Et krevende misjonsoppdrag
Et krevende misjonsoppdrag
Fremdeles finnes de. Ja faktisk er det mer enn tre milliarder av dem. Mennesker som tilhører folkegrupper som aldri...
Et krevende misjonsoppdrag
Fremdeles finnes de. Ja faktisk er det mer enn tre milliarder av dem. Mennesker som tilhører folkegrupper som aldri...

 

Kommentar skrevet av Jostein Sæth, prosjektrådgiver i Norea Mediemisjon

For 12 år siden ble kona mi og jeg høytidelig innvidd til misjonstjeneste for Norsk Luthersk Misjonssamband. Vi hadde fått vår tjeneste blant en unådd, muslimsk folkegruppe i Vest-Afrika, og vi visste at oppdraget vi skulle bli en del av, var av det krevende slaget. Ikke at vi for vår egen del hadde det så krevende, men misjonens oppdrag om å bringe evangeliet til akkurat dette folket hadde vært og ville fortsatt være krevende. Dette folket blir regnet for å være ett av de vanskeligste å nå med evangeliet i regionen. NLM har i mange år arbeidet her, og fruktene av arbeidet har vært langt mindre enn mange andre steder i verden.

Allerede den gangen bar jeg på en bønn til misjonsfolket: «Vil dere være med på et krevende misjonsoppdrag? Et oppdrag der vi ikke raskt vil få se fruktene av arbeidet. Et oppdrag i et område der ikke alle andre vil eller kan gå.»

Det ligger i oss mennesker at vi aller helst ønsker å være på «vinnerlaget.» Jeg husker en gang en som uttrykte at han gjerne støttet et av misjonens «suksessprosjekter» og begrunnet det med at han ville støtte «det som virker». Jeg ønsker nødig å sette misjonsprosjekter opp mot hverandre, for misjonens Herre ønsker «at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne». Alle misjonsoppdrag både fjernt og nært er Herrens hjertesak. Jeg tror heller ikke at det finnes «enkle misjonsoppdrag». Men hvis alle skulle følge logikken om bare å støtte «det som virker», ville mange av vår tids unådde folkeslag vandre i mørket til evig tid. Derfor er det så avgjørende viktig at vi som troende og som misjonsfolk kobler oss på «de vanskeligste misjonsoppdragene», de som retter seg mot de minst nådde folkegruppene i verden i dag. Der fruktene ikke så enkelt vil synes.  

Det er mange år siden vi kom hjem fra vår tjeneste i Vest-Afrika. Vi fikk se at evangeliet «virker» også i vanskelige misjonsområder, selv om fruktene av arbeidet fremdeles synes små. Men Guds Ord virker i menneskehjerter og nye kommer til tro på Jesus som sin frelser.

I dag har jeg min tjeneste hjemme i Norge, men utfordringen brenner like sterkt: «Vil du være med i et krevende misjonsoppdrag?» Gjennom misjonsorganisasjonen Norea Mediemisjon har jeg fortsatt det store privilegiet å kunne bruke min tid og mine ressurser for at evangeliet skal nå ører og hjerter hos mennesker som aldri har hatt muligheten til å høre – rett og slett fordi de er født inn i et land og en kultur der ordet om Jesus ennå ikke har fått tilgang. Gjennom media som TV, radio og internett kan vi i dag nå også disse menneskene med det evige livs ord, som setter mennesker i åndelig frihet fordi Jesus som er Veien, Sannheten og Livet får bli deres Herre og Frelser.

Faktum er at bare 3 % av dagens misjonærer jobber inn mot det som defineres som «unådde folkegrupper» ifølge misjonsstatistikere. Totalt er det opp mot 7000 unådde folkegrupper i verden, som utgjør mer enn 3 milliarder mennesker.

«Vi er kalt til tjeneste. Vi må gå og si ifra!» Ikke minst der hvor det er ekstra krevende.

Alt er vel med min sjel
Alt er vel med min sjel
Da Rose var ni år fikk hun en alvorlig hjernesvulst. Foreldrene leitet etter helbredelse for henne hos heksedoktoren....
Alt er vel med min sjel
Da Rose var ni år fikk hun en alvorlig hjernesvulst. Foreldrene leitet etter helbredelse for henne hos heksedoktoren....

Rose tok imot Jesus gjennom en nabo, og kastet bort amulettene som skulle gjøre henne frisk. Foreldrene hennes, som var muslimer, tok ikke lett på valget. Livet til Rose har vært vanskelig, men hun har valgt å vandre med Jesus. Hun er i dag sanger og ambassadør for Håpets kvinner, som er Noreas kvinnearbeid.

Norea møtte Rose i Tanzania, hvor hun delte sin historie med oss. Hun sang også "It is well with my soul" (norsk: Alt er vel med min sjel), på swahili, som du kan se video av her. Denne salmen ble skrevet av Horatio Spafford i etterkant av flere familietragedier og dødsfall. 

Historien om Rose kan du lese i sin helhet i vårt neste blad, som kommer i posten i disse dager. Ta gjerne kontakt med oss om du ønsker å få våre utsendelser (gratis selvfølgelig).

– Jeg er Mara. Dette er min historie.
– Jeg er Mara. Dette er min historie.
–Jeg var 13. Ei lita jente. Livet kjentes trygt og godt. Men en dag kom en fremmed på besøk til min far.
– Jeg er Mara. Dette er min historie.
–Jeg var 13. Ei lita jente. Livet kjentes trygt og godt. Men en dag kom en fremmed på besøk til min far.

– Hele dagen satt de og snakket sammen, lo og diskuterte. Ikke visste jeg at jeg skulle bli denne mannens brud samme kveld. Neste dag måtte jeg ta farvel med familien min og alt jeg kjente. Brudeprisen var betalt. Jeg var hans eiendom nå.

– Jeg var ensom og lengtet hjem. Babyene kom i rask rekkefølge, og mannen min slo meg ofte. Jeg var så trett av å bli mishandlet. Trett av å føde barn.

– En dag kom en kjenning fra landsbyen min innom. Han hadde med seg en radio til meg. En gave. Gjesten fortalte at de snakket om Jesus hjemme i landsbyen, og viste meg hvordan jeg kunne få høre om ham gjennom radioen.

– Hver uke satt jeg tett inntil radioen og hørte på et program kalt Håpets kvinner. Det stemmene fra radioen sa, festet seg i hjertet mitt. Jeg hadde lært at kvinner ikke var verdt noe. Men på radioen sa de at jeg var verdifull og dyrebar.

– Det ytre hadde ikke forandret seg, men jeg hadde fått en indre fred. En dag stod en skygge i døra. Det var min mann. Han stod der bare og så på meg. Etter en stund sa han stille: – Mara, jeg er så lei meg.

– Han hadde sittet utenfor vinduet mens jeg hørte på radio. Han hadde hørt om en Gud som tilgir, og nå ba han meg om tilgivelse. Han så at Gud hadde forandret meg, og ønsket at Gud også kunne forandre ham.

Denne historien ble fortalt av radiolytteren Mara. Norea Mediemisjon bruker radio for å fortelle mennesker at de er verdsatt og elsket av Gud. Radioprogrammet Håpets kvinner når kvinner og menn, uavhengig av sosial status og kultur. Norea er med på å finansiere radioprogrammet i Øst-Afrika, Sentral-Asia, Midtøsten, Kambodsja og Albania. Klikk her for å lese hvordan du kan bli engasjert i arbeidet. 

Guds kjærlighet leger sår
Guds kjærlighet leger sår
Bitterheten la seg som et mørke over Davids liv da han ble lam. Midt i desperasjonen hadde han intet annet valg enn å slippe Gud til.
Guds kjærlighet leger sår
Bitterheten la seg som et mørke over Davids liv da han ble lam. Midt i desperasjonen hadde han intet annet valg enn å slippe Gud til.

David pleide å arbeide på en gård i Kenya. Den skarve lønningen hans gikk for det meste til alkohol. David sjanglet seg hjemover, sterkt beruset, den natta bilen traff ham. Han våknet opp på sykehuset. Livet var blitt gitt ham i gave, fikk han vite. Men livet videre ville være annerledes: Han kunne ikke lenger gå.

Etter flere måneder med behandling var det en bitter mann som dro hjem. David forbannet Gud for ulykken. Han utsatte familien for verbalt misbruk. Situasjonen ble umulig å takle for kona og barna hans, og de ble desperate. Gang på gang kom en pastor på besøk til til tross for at han også ble utskjelt av David.

Utfordret gjennom radio

En dag tok pastoren en radio med til David. Han skrudde opp volumet på radioen, og satte den rett foran David. Ut strømmet et program fra TWR, Noreas samarbeidspartner i Kenya. David ble utfordret av programlederen, som sa at Gud elsker alle mennesker, selv om de går gjennom dødsskyggens dal.

Neste dag lyttet David til kristne radiosendinger igjen, og dette ble en vane for ham. Til slutt tok han imot Jesus. I dag spiller han gitar i menigheten han går i, og bidrar så mye han kan. Tårene kommer til syne når David tenker på frelseren og radioprogrammene som har forandret livet hans.

Norea er engasjert i kristent radioarbeid i Kenya. Kristne radiosendinger bidrar til at flere blir kjent med Jesus for første gang. Du kan støtte arbeidet ved å be eller ved å gi en gave.

Guds fred midt i fattigdommen
Guds fred midt i fattigdommen
Durate sitter på huk i den fattigslige jordhytta si. Hun klarer ikke å sitte skikkelig, for smertene er så overveldende.
Guds fred midt i fattigdommen
Durate sitter på huk i den fattigslige jordhytta si. Hun klarer ikke å sitte skikkelig, for smertene er så overveldende.

Durate er enke. Tre av de syv barna hennes døde tidlig. Sent og tidlig brukte hun å jobbe hardt på åkeren for å skaffe mat. Hardt arbeid, mange barnefødsler og dårlig svangerskapsoppfølging gav henne livmorsprolaps.

Nå klarer hun ikke å jobbe lenger. Hun har ingenting. Sengen er tørkede bananblader. Gulvet er jord, veggene greiner og leire. Hun og barna hennes er fanget i total og absolutt fattigdom.

Nestekjærlighet

Durate har kjent seg så forferdelig ensom og redd. Hun har fått så lite kjærlighet fra sine medmennesker. Gjennom Håpets kvinner har Durate endelig møtt mennesker som bryr seg om henne. Kristne medmennesker som gir henne litt av de få pengene de har, deler brødet sitt med henne, gir henne nye klær og viser henne Jesu sinnelag. De har også fått henne til sykehus i Havassa for å få behandling for livmorsprolapset hun lider av.

Hirut, vår medarbeider i Etiopia, har delt med oss bildene og historien om Durate. Hun forteller: – Durate fikk også ta imot Jesus som sin venn og frelser. Siden vi var på besøk, har hun blitt helbredet innenfra. Gud har gjort noe i livet hennes. Nå kjenner hun på glede og fred midt i fattigdommen. Jesus lever i henne, og fyller livet hennes med glede.

Be og takk

La oss be for Durate som har bananblader til seng, ikke vet hva hun skal spise i morgen eller hvordan hun skal få endene til å møtes.

Vi er glade for at vi i Norea, midt i denne nøden får lov til å hjelpe kvinner som Durate. Du som gir til Noreas arbeid er med på noe stort.

La oss være så takknemlige for at vi er i Norge har tak over hodet, seng å sove i og mat på bordet. Det er ingen selvfølge! Og la oss gjøre det vi kan for at flere kvinner som Durate skal få hjelp både til kroppen, til livet og for evigheten!

Endelig får masaiene høre om Jesus - på "sveiveradio"
Endelig får masaiene høre om Jesus - på "sveiveradio"
Gledeshyl og sang fyller lufta. –Velkommen, synger de, og priser Gud for hans godhet! De tar imot oss som gamle...
Endelig får masaiene høre om Jesus - på "sveiveradio"
Gledeshyl og sang fyller lufta. –Velkommen, synger de, og priser Gud for hans godhet! De tar imot oss som gamle...

Av: Elisabeth L. Sæth, koordinator for Håpets kvinner i Norge. 

Ruth Mbennah, leder for Noreas kvinnearbeid i Afrika, nærmest roper inn i øret mitt, for å overdøve sangen: – De synger at de elsker Gud, og at de elsker dere som søstre, sier Ruth, før hun blir med i lovsangen og dansen.

Jeg ser på folkemengden som har samlet seg inne i den vesle fattigslige jordkirka.  Du kan se kjærligheten til Jesus lyse ut av øynene deres, og sangen! Å, sangen! Den er fantastisk! Den fyller hele kirkerommet så mektig at det nesten tar pusten fra deg. 

Kommentarene og historiene fra Ruth som hun hadde fortalt om masaiene mens bilen sneglet seg framover på den røde jordveien, runger i bakholdet mens jeg ser unge jenter holde barna sine, og kvinner med slitne arbeidsnever. Masaiene blir ofte sett ned på i Tanzania. De tilpasser seg ikke samfunnet, sies det, men ønsker å holde på gamle skikker og tradisjoner, noen av dem er vonde å høre om.

Koordinator for Noreas kvinnearbeid, Elisabeth Lillebø Sæth, sammen med en masai-kvinne.

Her blant masaiene kan en mann gå bort til ei jente som er gravid, legge hånda på magen og si: –Dette er enten min venn eller min kone. Er det en gutt – ja, da blir det en venn, Er det en jente, vil hun bli hans kone. Men hvis hun nekter? Spørsmålet bare glapp ut av meg. Jeg hadde ikke klart å tenke meg små jenter giftes bort til eldre menn. Ruth hadde sett på meg med triste øyne: –Hun kan ikke nekte … Men, Ruths brune øyne hadde lyst opp i et smil. –Her har forandringene allerede begynt å skje. De har møtt Jesus!

Inne i den vesle kirka ber unge og gamle side om side. Til oss forteller de hva bønnearbeidet til Noreas kvinnearbeid betyr for dem. To ganger i uken samles de for å be og være sammen. De ber for bønneemnene i kalenderen, og de ber for hverandre, for sine familier, for de som er syke, og Gud svarer! Nesten ingen av de frammøtte har en bibel, eller en radio. Vi fikk delt ut noen radioer som kan sveives opp med et lite håndtak, slik at den ikke trenger strøm eller batterier. Nå kan også masai-kvinnene i Olbil få lytte til kristne radioprogrammer som underviser, oppmuntrer og styrker hver enkelt.Møtet med de kristne masaiene har gjort enormt inntrykk på meg. Så varme klemmer, så gode smil. Og ikke minst, hvilken kjærlighet til Jesus! Vi er søstre, og en dag skal vi stå side om side og prise Gud i Himmelen. Det gleder jeg meg til. Møtet med mine kristne søstre gir meg også perspektiv på mitt liv. På hvor godt jeg har det materielt sett, og hvor mye jeg har å være takknemlig for. Det har også gitt meg en lengsel i å kunne være like fri i min lovsang og tilbedelse som dem.

Tårer og latter om hverandre i jordkirken.

Samtidig vet jeg at det er mange masaier og andre i Tanzania som enda ikke kjenner Jesus. Som ikke har tilgang til radio, en bibel eller et kristent fellesskap. Norea når inn til mange gjennom blant annet Håpets kvinner. Men vi ønsker å nå enda flere, enda lengre. Kan vi regne med deg?

Sendekostnadene for et radioprogram til masaiene i landsbyen Olbil er 360 kr. Du kan gi en gave her.