Profeten Mika i skyggen av de store
Mika var svært kritisk overfor bløffereligion. Han så klart at lederne i kongeriket Juda var grådige i hjertet. Derfor oppmuntret han og advarte den vanlige mann og kvinne på gatene. De måtte ikke la seg dupere av religiøst hykleri blant fiffen.
Trøstet og ydmyket
Som en ekte profet trøstet Mika de nedbøyde, men prøvde å gjøre de overmodige og stolte ydmyke. Han fordømte synd. Han avdekket fromhet som var motivert av å vise seg fram. Han sto i spissen for en kamp til fordel for de undertrykte. Han forutsa at landet ville falle sammen. Alt dette gjorde han mens han hele tiden risikerte å miste livet.
Mika gjorde alle oppmerksom på det som Gud foraktet. Men han nøyde seg ikke med å angripe og slå ned. Han glemte ikke å omtale alt han trodde på. Mika kom med et markant lys som kunne minne om det strålende sollyset som bryter gjennom i bekmørke skyer etter et tordenvær. Profeten sparte de beste ordene sine til et positivt budskap til folket. Og det gjorde han med enkle og klare ord.
Komme i et rett forhold til Herren
Jeg vil nå ta fram fire sider ved Mikas budskap. Først om det å komme i et rett forhold til Herren. Han stilte spørsmålet: «Hva skal jeg komme fram for Herren med, bøye meg ned for Gud i det høye? Skal jeg komme fram for ham med brennoffer, med årsgamle kalver? Vil Herren ha behag i tusener av værer, i titusener av oljebekker? Skal jeg gi min førstefødte for min overtredelse, mitt livs frukt som syndoffer for min sjel?» (Mika 6,6–7)
Mika uttrykker nøyaktig det som mange har undret seg over gjennom århundrene etter ham. Spørsmålet er: Hvordan kan vi opptre slik at Gud godkjenner oss? Hvordan kan vi behage ham? Vi predikanter, forkynnere og prester gjør det ofte så innviklet, ja, svært så vanskelig for vanlige folk å skjønne. Noen fremstiller det slik at det er nesten umulig å tilfredsstille Gud. Dermed lager vi troen om til et komplisert system av gjerninger som skal innfri forventningene til en fjern guddom. Mange skaper bilder av et mystisk vesen av en guddom som nyter å se mennesker knuges ned av alle slags bud og regler. Mika presenterer en liste av mulige alternativer, som alle innebærer ofre fra vår side, men han stryker dem ut fra tavla i tur og orden.
En jordnær hverdagstro
I stedet kommer han med en karakteristikk av en jordnær hverdagstro. «Han har sagt deg, menneske, hva som er godt. Og hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?» (v. 8)
Han viser først til det som er godt. Noe så enkelt! Noe så opplagt! Men det er ikke opplagt. Jeg leste nettopp om en koptisk gutt og en muslimsk jente som hadde møttes på en kirkegård. Et uskyldig stevnemøte. Men det hadde vakt slik en vrede i landsbyen at ti kristne hjem var blitt satt fyr på og brente ned. Alt i en nidkjære religions navn. Ganske langt fra godheten!
Sann gudsfrykt viser seg i det å gjøre rett. Det er noe som er rettferdig, sant og riktig. Gud har åpenbart det i ordet og i samvittigheten. Lev i samsvar med det, sier Mika. Han føyer til: gjerne vise kjærlighet. Er da det gode forholdet til Gud basert på fromme gjerninger fra vår side? Nei. For grunnlaget er, som han sier, å vandre ydmykt med vår Gud. Ydmykheten innebærer at Gud får bestemme i livet vårt. Det er noe helt grunnleggende her. Si til Herren: Du har rett, du er konge, jeg er bitteliten i forhold til deg.
Som det er sagt: «De himmelske portene er ikke opplåste for de oppblåste.» Og et annet sitat: «Det menneske som ikke er for stort til å ta imot den største, får se Gud.» Biskop Ignatius i oldkirken sa en gang: «Om noen spør meg hva som er det første punkt i den kristne lære, vil jeg svare: Ydmykhet. Hva som er det neste: Ydmykhet. Og det tredje: Ydmykhet.» Brorson skrev: «Søk heller de lavere steder Der ydmykt for Jesus man treder. Da får du din Frelser i tale, For rosene vokser i dale.» Et annet salmevers lyder slik: «Det hjerte som seg bøyer, Hos Gud i nåde står, Men det som seg opphøyer, Med angst til grunne går. Det hjerte og det sinn Som seg av Gud lar lede, Det kan seg rett berede, Til det går Jesus inn.»
Klar tale om Messias, som paktens folk ventet på
Det andre jeg vil peke på fra Mikas forkynnelse, er hans klare tale om den Messias som alle i paktens folk ventet på. Mika så Jesus i horisonten, og Gud selv hadde åpenbart visjonen for ham. Vi ser på et avsnitt fra kapittel 5 i boken hans: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager» (Mika 5,1). Mika så Jesu fødeby Betlehem, den samme som David ble født i. Han så Guds Sønn fra evighet av, hans utgang fra evigheten. Han så Guds Sønn i evigheten i den andre retningen, der han sitter på tronen og regjerer for alltid. Nei, forresten har han et annet perspektiv. Herren står i tjenesten, vi som hører til i flokken hans, får sitte i ro. Vers 3: «Han skal stå og vokte sin hjord i Herrens kraft, i Herrens, sin Guds navns høyhet. De skal sitte i ro, for nå skal han være stor like til jordens ender. Han skal være fred.» Tenk å se en så stor Kristus som Mika så! Han skal være stor over hele jorderiket. Han skal være fred. Det samme temaet tok Paulus opp i Efeserbrevet, der Kristus skapte fred, forkynte fred, og det krones med å si at «Han er vår fred».
Klare åpenbaringer om misjonen og endetiden
For det tredje talte Mika klart og enkelt om misjonen og endetiden: «Men det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene, og høyt hevet skal det være over alle høyder. Og folkeslag skal strømme opp på det. Mange hedningefolk skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.» (Mika 4,1–2)
Evangeliet om Guds rike må nå ut til alle folkeslag. Alle må få høre om Jesus, han som er vår fred.
I misjonstenkningen har en snakket om den sentripetale og den sentrifugale bevegelsen i misjonen. Mika har begge perspektivene her. Det sentripetale er at folkeslagene skal komme inn mot sentrum, inn til Sion, til Jerusalem. «Folkeslag skal strømme opp på det», altså Jerusalems fjell. «Mange hedningefolk skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg … så han kan lære oss sine veier.»
Fremdeles er lille Jerusalem en av verdens mest omtalte byer. Ingen by er det så mye strid om. Jeg kan ikke skjønne at vi som troende kristne kan avskrive det Bibelen kobler sammen om geografi, steder og endetiden. Kanskje skal dette ordet oppfylles bokstavelig først i det som apostelen Johannes omtaler som tusenårsriket.
Men siste leddet i disse versene, misjonens sentrifugale bevegelse, innenfra og ut, er i hvert fall omtalt og profetert om her: «For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.» Det blir en bevegelse fra sentrum og ut, en sentrifugal bevegelse. Jesus sa selv: «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende» (Apg 1,8). Fra sentrum og ut – vi har sett den bevegelsen i to tusen års misjonshistorie. Er denne bevegelsen snart fullført? Eller blir den forsinket av et gudsfolk som ikke vil være med i tjenesten med å bringe evangeliet ut?
Et trøsterikt budskap om frelsen
Så vil jeg til slutt nevne noen enkle ord fra Mika om frelsen, fra kapittel sju:
«Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet. Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.» (Mika 7,18–19)
Navnet Mika betyr: Hvem er som Jahve? Her stiller profeten nettopp det spørsmålet: Hvem er en Gud som du? Det mest forunderlige ved Herren er at han kombinerer de strenge dommene med et sinnelag grunnfestet i en vilje til tilgivelse.
Om paktsfolket sitt sier Gud: «Den beste av dem er som en tornebusk, den ærligste verre enn en tornehekk» (7,4). Det er ingen vakker beskrivelse, men en realistisk karakteristikk. De har på ingen måte fortjent å finne velvilje hos Herren.
Men Gud tar bort misgjerning. Han bærer bort verdens synd. «Se der Guds lam som bærer bort verdens synd,» sa døperen Johannes om Jesus (Joh 1,29).
Gud går overtredelse forbi. Det minner om det som skjedde i Egypt, da paktsfolket hadde strøket blod på dørstolpene sine foran den dramatiske utvandringen fra slaveriet. «Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi.» (2. Mos 12,13) Påske – passach – betyr forbigang. Han går overtredelse forbi, han har lyst til miskunnhet. Han viste denne miskunnheten og nåden ved å gi seg selv i og med Jesus Kristus Messias som et evig sonoffer for verdens synd.
Er det ikke vidunderlig å få se de dype sammenhengene i Skriften? Mika er en vidunderlig tolker, brobygger og fremtidsorientert profet om Guds evig kjærlighet i Kristus.
OPL225
