Prøvelser - 2
Av Svein Anton Hansen, publ. 27.juni-21
Prøvelser kan ta troen fra folk. Vi hører om kristne som vender Gud ryggen f.eks. etter å ha mistet barn i ulykker. Hva skal vi tenke om det?
Ja, vi hører om og flere kjenner til kristne som har mistet troen fordi de opplevde ulykker i livet. Og, dette skal vi ikke snakke lett om eller gi enkle svar på.
En av grunnene til at noen mister troen er den kløften disse i slike situasjoner opplever mellom den Gud de leser om i Bibelen og fraværet av denne Gud når ulykken rammer. Kart og terreng stemmer ikke helt overens.
I Bibelen leser vi om en god Far som vil sine barn det beste, og så tar seg av og passer på sine troende. Så hvorfor erfarer man så Gud annerledes når han tillater at et barn dør i ulykke eller en kreftsykdom?
Slike prøvelser skaper gjerne det vi kaller for «tvil». En type tvil kan vi kalle tankemessig tvil; f.eks. om forholdet tro og vitenskap. Andre opplever eksistensiell tvil – at gapet blir for stort mellom Bibelens Gud og mine erfaringer.
Vi møter flere i Bibelen som opplevde slik eksistensiell tvil, bl.a. Job og Jeremia. Da ulykken rammet, opplevde de at det ble stille fra Gud. Han grep ikke inn. Han ordnet ikke opp slik de hadde håpet på. Likevel – de sluttet ikke å tro på Gud. De var ærlige overfor Gud om sin følelse av å oppleve seg sviktet av universets Herre. Det store er at de slapp ikke taket i Gud. De tviholdt rundt Gud, samtidig som de sparket han på leggen.
Vi må ikke snakke i store bokstaver eller enkle setninger når det gjelder folk som mister troen på grunn av ulykker. Samtidig tenker jeg at det også handler om hvordan vi møter livets utfordringer og prøvelser. Hvordan tar vi det vi møter? Enten gjør motgangen meg «bitter» eller så gjør den meg «bedre». Eller sagt på en litt uhøytidelig måte: enten fører prøvelsene til at jeg banner mer eller ber mer. Det vanskelige i livet vil styrke troen min, eller jeg taper troen.
Gud er vår Far, vi er hans barn. Som foreldre behandler vi barna våre på best mulig måte. Det betyr av og til at vi lar barna våre oppleve «motvind»; noe å bryne seg på. Nettopp for at de kan bli sterkere og mer selvstendige. Vi kan legge oppgaver og byrder på barna våre, ikke for å være slemme mot dem, men fordi vi vet at dette vil de vokse på. Slik tenker jeg at Gud også behandler oss.
I Hebr.brevet 12,7-9 står det: «At dere må lide, det tjener til å oppdra dere; for Gud behandler dere som barn. Finnes det en sønn som ikke blir tuktet av sin far? Hvis dere ikke får tukt som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn. Vi har hatt våre jordiske fedre som tuktet oss, og vi hadde respekt for dem. Har vi ikke mye større grunn til å bøye oss under ham som er åndenes Far, så vi kan vinne livet?»
Ingen av oss liker motvind i livet. Men Gud sender det innimellom, nettopp for å gjøre oss sterkere. Det sies det at de sterkeste trærne finner du der det blåser mest.
OPKL 551
