Parkering forbudt!

Parkering forbudt!

Norske kirker og bedehus var tenkt å være åndelige påfyllingstasjoner og ikke parkeringshus. 
Svein Anton Hansen, publ.14.februar-20

Hva bruker du tiden til når du sitter i bilen på vei til ferie eller når du kjører hvor du før aldri har vært? Kanskje ser du på bilene som kommer mot deg, eller du ser på hus og hager du passerer. Selv liker jeg å se etter kirker og bedehus som ligger langs veien. En ting er selve det arkitektoniske ved gamle kirker.
Men, antall gudshus sier også noe om det finnes et aktivt og levende kristenliv i bygd og by.
Under en ferietur i vårt langstrakte land fanget et bedehus ved veien oppmerksomheten min. Det var absolutt ikke noe byggeteknisk spennende ved det enkle hvite firkantede og malings-slitte bedehuset.
Men, på langveggen mot veien stod det et skilt ved følgende tekst: "Parkering forbudt". 
Min første tanke var at skiltet ikke akkurat signaliserer at her er du velkommen, i alle fall ikke med bil. Bedehusstyret hadde sikkert sine gode grunner for å sette opp skiltet. Kanskje ble parkeringsplassen litt for ofte fylt opp med biler som skulle stått ved de private husene i nærområdet. Ikke vet jeg.

Jeg ble tenkende på skiltet "parkering forbudt!" mens vi fortsatte kjøreturen mot feriemålet. Kanskje ligger det et godt åndelig poeng i det at våre bedehus og kirker ikke skal bli et sted hvor vi parkerer livene våre? Jeg er også en av de som trives særs godt med kristne møter og gudstjenester. Få ting i livet kan måle seg mot det å sitte ned og høre Guds ord forkynnes, synge om og tilbe Jesus samt treffe kristne venner over en kopp kaffe etter møtet. Her er det godt å være, her kan jeg tenke meg å bli lenge, lenge. 

De første kristne i Jerusalem trivdes også særs godt i hverandres selskap. Jesus hadde bedt dem gå ut i all verden og gjøre alle folkeslag til disipler. Den Hellige Ånd hadde de også fått til hjelp i misjonsoppdraget. Men, de ble sittende i Jerusalem. Kirkekaffen og de gode samtalene ble mange og lange i Jerusalems gudshus. Faktisk måtte det en forfølgelse til for å spre de kristne som hadde begynt å parkere livene sine ved datidens bedehus.

I Apostlenes gjerninger skriver Lukas om tiden etter forfølgelsen: "De som var spredt omkring, dro rundt og forkynte Ordet" (Apo.gj.8,4). Nå ble det fart i sakene. Nå begynte evangeliet om Jesus å spre seg fra Jerusalems gudshus rundt om i hele Israels land. Gud måtte minne de første kristne på at det bør stå et "Parkering forbudt!"-skilt ved våre gudshus. Norske kirker og bedehus var tenkt å være åndelige påfyllingstasjoner og ikke parkeringshus. 

TRV 068