Norea med radiosendinger på Zanzibar

– Jeg har bestemt meg for å følge Jesus, tilbake nei, dit går jeg ei. Den unge kvinnen står foran den vesle forsamlingen og skjelver. Kirka er gammel og ærverdig, en anglikansk katedral bygd over stedet for slavehandel på krydderøya Zanzibar. Det er stille i rommet, og alles øyne er rettet mot henne.

– Jeg heter Salome, forteller hun. Jeg kom hit til Zanzibar for noen år siden for å drive forretninger. Jeg hadde fått høre at det skulle være enkelt å slå seg opp i forretningslivet her på øya. Jeg var 30 år og hadde ingen barn. Alle som sitter i benkene, vet hvilken skam det er å være barnløs i den alderen. De forstår nok mer enn meg hvorfor hun tok valget hun nå skal fortelle om. – Jeg møtte en hyggelig muslimsk mann, gifta meg med han, og fikk et barn.  Jeg ble muslim som ham, og forlot Jesus. Salome hikster litt, men finner snart igjen stemmens kraft. På ryggen ligger lille Yossof, sønnen hennes og finner trygghet tett inntil mammas varme.

Salome blir bedt for av biskopen i den Anglikanske kirka på Zanzibar, og Ruth Mbennah, leder for PH Afrika.Foto: Norea

Forlot sin mann
Salome forteller videre om hvordan mannen ikke var så hyggelig som hun først hadde trodd, snarere tvert imot. Hun lengtet hjem, lengtet etter å komme bort fra slag og vonde ord. Hun lengtet tilbake til Jesus.

– For et par måneder siden tok jeg barnet mitt og dro fra han. Tingene mine måtte jeg la bli igjen hos ham. Jeg kunne ikke fortsette å leve det livet jeg levde, selv om jeg hadde det bra, materielt sett …Nå har jeg ikke engang klær til meg selv og barnet mitt. Jeg lever av det jeg får fra mine kristne søstre.  

– Men jeg vil ikke tilbake, nærmest roper hun ut – som for å overbevise både seg selv og andre. – Jeg vil være hos Jesus, koste hva det koste vil. Mannen min tok alt jeg eide. Men jeg fikk tilbake livet i Jesus.

Enorme inntrykk fra besøket til Tanzania

Salome er en av mange lignende skjebner på denne øygruppen som er så annerledes fra resten av Tanzania. I snart to uker har vi besøkt kvinner på fastlandet. Vi har besøkt hjem, kirker, bønnegrupper og radiostasjoner. Overalt har vi vært vitne til fruktene av arbeidet Noreas støttespillere er med på. Og inntrykkene er enorme. Kjærlighetserklæringer, forbønn, gaver - og lovsang som kunne ha løftet taket på hvilket som helst norsk bedehus.

Men vi har også opplevd hulkegråt, tårer som renner i strie strømmer over brune kinn. Nøden er så stor her. Vi har sett gang på gang hva Hanna-bønnegruppene betyr for kvinner i dette vakre landet. Bønnearbeidet skaper enhet blant menighetene, de gir et fellesskap for kvinner, og ikke minst; Gud virker gjennom bønn. Midt i all legemlig nød, har vi opplevd en tillit og frihet i Jesus som gjør uutslettelig inntrykk, og nå er døra på gløtt også på Zansibar

Spor fra en mørk fortid

Zanzibar er siste stopp på den lange reisen. Bønnerop fra flere minareter vekker oss om morgenen. Kvinner er dekket i svart fra hode til fot. I århundrer har arabisk og muslimsk innflytelse preget arkitektur, mattradisjoner  og religion.

I området der katedralen ligger finner vi også det gamle slavemarkedet. Trange celler under jorda vitner om en tid som var. Mennesker ble stuet sammen med lenker på føttene. De som overlevde den brutale behandlingen ble solgt som slaver, og fraktet til fjerntliggende steder for å lide enda mer.

Slaver uten lenker

Selv om Zanzibar er en nydelig øy, med hvite sandstrender, eksotiske gamle bygninger og billig krydder, kjenner jeg på en stor sorg over alle de kvinnene som fortsatt er slaver på denne øya. De er ikke i lenker, men som Salome, er de bundet av religion, frykt og vanskelige liv. Det er bare rundt 8000 kristne på Zanzibar, og situasjonen for mange av dem er hjerteskjærende. Flere blir forfulgt for sin tro. Unge jenter tvinges til å konvertere til islam. De få kristne lederne som er samlet denne ettermiddagen, trenger å høre at de ikke er alene. De trenger å vite at det er kristne andre steder i verden som bryr seg.

Nytt liv til kvinner

Tidligere i år (2014) fikk Norea telefon fra en person i Norge. Kunne pengene vedkommende hadde brukes for å nå unådde? I lang tid hadde vi delt nøden med våre tanzanianske søsken om å kunne sende radioprogrammet Håpets kvinner på Zanzibar, men midlene strakk ikke til. Takket være en enkelt giver sendes nå radioprogrammet på en muslimsk radiostasjon hver uke, og midlene holder ett år. Hver tirsdag lyder Guds ord, oppmuntringer og opplæring ut fra radioen over denne unådde øya. Programmene får være en oppmuntring for de få kristne. Ikke minst er de en Guds stemme om frihet, frelse og nytt liv til alle de kvinner som sitter i sine livs fengsler – og som trenger å høre det frigjørende budskapet om en Gud som ser, kjenner og frelser.