«Jeg vil aldri forlate Jesus»
Av Jostein Sæth, Norea Mediemisjon
Vi er på landeveien i Elfenbenskysten i Vest-Afrika. 13 timers kjøring fra landets største by Abidjan, som ligger på kysten i sør. Turen går mot nordvest, på grensen mot Guinea i vest og Mali i nord. Målet er den såkalte Toubaregionen – eller Mahouland som det også kalles. Her bor nemlig den etniske gruppen mahou – en av de aller minst nådde folkegruppene i Vest-Afrika. Bare 0,03 prosent av dem regnes for å være evangeliske kristne, selv om norsk misjon har jobbet her i mer enn 30 år.
Da Norsk Luthersk Misjonssamband startet arbeid her i 1984 tok de over etter en annen misjonsorganisasjon som mer eller mindre hadde gitt opp. Dette arbeidsområdet var rett og slett for vanskelig. De åndelige fruktene var knapt synlige.
Åndelig mørke
Også i dag er det nok mange norske misjonærer som spør seg når arbeidet skal bære stor frukt. Kristenflokkene er små, og det er mange mahouer som vender tilbake til muslimsk tro på tross av at de er døpt og har vært aktive kristne. Prisen ble for høy, og presset ble for sterkt fra omgivelsene. Er du født mahou er du muslim. Gjerne blandet med sterk folketro. Maskedans, overtro og okkultisme står meget sterkt i mahoukulturen. Så sterkt at kristne fra andre deler av Elfenbenskysten reagerer med vantro når de hører at hvite misjonærer bosetter seg i dette området. At dere tør, er det nesten som om de sier.
Trenger et møte med Jesus
Er bildet virkelig så dystert? Heldigvis ikke. Vi som har bodd og jobbet som misjonærer blant mahouene i Elfenbenskysten vet at bildet er mer sammensatt. Mahouene er som afrikanere flest åpne, varme og vennlige. Og de fleste misjonærene som har bodd og levd i Mahouland har med seg mange gode minner og nære vennskap. Kjærligheten til mahoufolket er stor, og vi gleder oss over hver eneste mahou som kommer til tro på Jesus.
Men den åndelige virkeligheten de fleste mahouer lever i uroer oss sterkt. De trenger virkelig evangeliet. De trenger et møte med Jesus.
Evangelisten Tiémoko og hans trofaste disippel
Tiémoko Diomandé er en av få mahouer som har tatt imot Jesus som sin Frelser. Han ble radikalt omvendt for 18 år siden, da han bodde et helt annet sted i landet. Men det tok 15 år før han kjente at Gud kalte ham hjem til sine egne – til Mahouland. I dag jobber han som evangelist, ivrig i tjenesten og med en sterk brann for å nå barn og unge. På motorsykkelen sin reiser han til avsidesliggende landsbyer for å fortelle om Jesus.
Jeg får æren av å bli med Tiémoko på en av hans evangeliseringsturer. Og ett møte gjør særlig sterkt inntrykk. For selv om Tiémoko brenner spesielt for de unge mahouene, er det nok en gammel mann som har gjort sterkest inntrykk på ham. Gamle Memo. Vi møter ham hjemme i landsbyen etter at mørket har falt godt på, og sirissene synger frimodig, slik de bare kan i Afrika. Den gamle mannen er den mest trofaste disippelen. – Han har aldri mistet en eneste avtale, forteller Tiémoko.
Memo ble en kristen før den første borgerkrigen i Elfenbenskysten helt tilbake til 2001. Men da misjonærene måtte evakuere året etter begynte en tøff tid for Memo. I noen år hadde han en annen kristen å dele troen sin med, før denne naboen døde. De siste årene har gamle Memo vært helt alene som kristen i landsbyen sin. Kona, barna og imamen har alle forsøkt å overtale ham til å vende tilbake til islam. Men Memo har vært fast i troen gjennom alle disse årene. Han finner fram diplomet han fikk på bibelkurset han deltok på i 2001 i Ouaninou. 19 av 19 på oppmøte. Nok et bevis på trofastheten hans. Diplomet er signert to av misjonærene Jan Magnus Dybvik og Kai Ove Berg. Dette er et kjært eie for Memo.
Kan jeg få lære mer om Jesus på mitt eget språk?
Nå tar han imot oss i sitt enkle hjem med stor gjestfrihet og glede. Det er lett å merke at evangelisten Tiémoko og gamle Memo er blitt nære venner. Men evangelisten har nok dårlig samvittighet for at han ikke kan treffe den trofaste gamle mannen oftere. Avstandene er for store, og han har så mange andre avsidesliggende landsbyer han også skal besøke.
Uoppfordret har Memo en bønn til oss: Kan dere hjelpe meg slik at jeg kan få høre på kristne programmer på mitt eget språk? Radiosendingene når ikke så langt som dette, og gamle Memo kan hverken lese eller skrive. Men kunne vi ha gitt ham en mediespiller med kristne programmer på mahou, da kunne det ha blitt hans gudstjeneste, hans søndagskole og hans pastor. En slik mediespiller koster rundt 300 kroner.
Mediespillere når lenger enn evangelisten
I vårt nye medieprosjekt i Vest-Afrika blir distribusjon av slike mediespillere til mahouer som Memo en viktig prioritering. Visjonen vår er at vi skal få se små «radiomenigheter» vokse fram i mahoulandsbyene. Menigheter bestående av enkeltmennesker, familier eller små flokker av søkende mahouer. Så kan evangelister som Tiémoko vite at Guds Ord er til stede selv om han selv må haste videre til neste landsby. På denne måten kan Guds Ord bokstavelig talt bo hos mahoufolket, i kraft av en liten mediespiller som formidler evangeliet til et folk som fremdeles vandrer i mørket. For vi tror at Gud en dag vil åpne himmelporten også for mange mahouer, slik at fruktene av det misjonsarbeidet som er gjort vil være stor. Det er vårt kall i Norea å bidra til dette gjennom å bruke media til å nå inn dit evangelistene og misjonærene ikke så lett kan nå inn.
Før vi bryter opp fra gamle Memo har vi en liten bønnestund sammen. Den avsluttes med at evangelisten ber Fadervår på mahou. Gamle Memo gjentar bønnen. Setning for setning.
Takknemlig vinker han oss farvel i det ivorianske nattemørket. Jeg reiser hjem rikere med visshet i hjertet om at Gud har en frelsesplan også for mahouene. Og min kristne bror, gamle Memo, har fått en plass i hjertet – og en gang skal jeg få møte ham igjen i lovsangskoret. Men der er det plass til mange flere mahouer. God plass.
