Åpne og lukkede dører for evangeliet

Noe senere spurte den nyomvendte om hvor lenge det var siden man fikk høre om Jesus i landet misjonæren kom fra. – Om lag tusen år, fikk han til svar. – Er det virkelig sant? spurte afrikaneren med undring i blikket. – Hvorfor kom dere ikke hit før og fortalte oss om ham? Da kunne også foreldrene mine ha fått høre om Jesus før de døde.

– Hvorfor kom dere ikke før? Dette spørsmålet har fulgt meg siden. Sårheten og undringen som ligger bak har bidratt til å forme mitt eget misjonsengasjement.
– Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, sa Jesus. – Like til jordens ender. Jesu befaling om å gå videre med evangeliet, til stadig nye folkegrupper, gjelder fortsatt. Befalingen ble gitt til disiplene – og til deg og meg.

Hvor langt har evangeliet nådd?

Hva er så status i dag? Har vi snart nådd målet, og oppfylt misjonsbefalingen? Eller er det fortsatt mye som er ugjort? Joshua Project og andre organisasjoner arbeider kontinuerlig med kartlegging av kristendommens utbredelse til ulike folkegrupper i verden. Ifølge ferske tall fra Joshua Project er det i dag 6 664 folkegrupper som må regnes blant de minst nådde.

Slike fakta trigger mitt eget misjonsengasjement. Tanken på at det finnes flere tusen folkegrupper i verden som fortsatt venter på å få misjonærene på besøk er min største og viktigste motivasjon for mitt eget misjonsengasjement!

Nå til dags kan vi reise jorden rundt i løpet av et par dager, og vi har et mangfold av teknologiske hjelpemidler som tidligere generasjoner bare kunne drømme om. Man skulle da tro at det er en smal sak å fullføre misjonsoppdraget.

Ifølge Global Network of Mission Structures er det på verdensbasis mer enn 4 000 evangeliske kristne misjonsorganisasjoner, som til sammen sender ut mer enn 250 000 utsendinger fra 200 ulike land. Likevel er det altså fortsatt mer enn 6 600 folkegrupper som står på venteliste for å få høre evangeliet om Jesus. Hva kan årsaken til dette være?

Lite arbeid blant de minst nådde

Statistikkene viser at mindre enn 10 prosent av de kristne utsendingene arbeider blant de minst nådde folkegruppene i verden. En av flere grunner til dette er manglende vilje til nytenkning og omorganisering. Mange utsendinger ønsker av ulike grunner å bli værende på «gamle» misjonsfelt, selv etter at den kristne tro har slått dype røtter der.

Som utsending får man et personlig forhold både til landet og lokalbefolkningen der man har sin tjeneste. Dertil ser man at det ofte kan være utfordrende for nasjonale kirker å skulle stå på egne bein – både økonomisk og organisatorisk.

En annen forklaring er at store deler av verden er stengt for tradisjonell misjon. Det er dessverre ikke alle land og folkegrupper som står med åpne armer og ønsker misjonærene velkommen. Tvert imot er det ofte forbundet med store utfordringer å sende misjonærer inn i områder der unådde folkegrupper befinner seg.

En tredje grunn er hensynet til misjonærenes sikkerhet. Winston Churchills berømte ord til befolkningen i Storbritannia under 2. verdenskrig, passer nok godt også i denne sammenhengen: «Det vil koste blod, svette og tårer».

Men har vi egentlig noe valg?

Så hva gjør vi da? Konkluderer vi med at jobben var for vanskelig, og at utfordringene ble for store? Nei, selvsagt gjør vi ikke det! Vi har en stående marsjordre fra Mesteren selv, og vi kan ikke la frykt hindre oss i å fullføre misjonsoppdraget. Det vil utvilsomt kreve både mot, klokskap og offervilje å nå ut til jordens ender med evangeliet, men har vi egentlig noe valg?

Slik jeg ser det har vi ikke det. De mange unådde folkegruppene, som allerede har ventet i mer enn 2 000 år på å få høre evangeliet, har ventet lenge nok!

Nå har vi heldigvis redskaper som gjør det mulig for oss å kommunisere et budskap til lokalbefolkningen, også i områder der tradisjonelle misjonærer ikke slipper inn. Norea Mediemisjon og våre internasjonale partnere benytter aktivt og målrettet radio, tv og Internett og andre medier for å bringe evangeliet ut i slike områder. Gjennom ulike medier er vi daglig i kontakt med millioner av mennesker bak stengte grenser.

Før eller siden må man imidlertid også sende mennesker av kjøtt og blod inn i disse områdene. Og her berører vi kanskje en av vår tids store misjonsstrategiske utfordringer. Hvem er best egnet til å påta seg misjonsoppdrag av en slik karakter? Og hvem er til syvende og sist villige til å dra til steder der man utsetter seg selv, og kanskje også sin nærmeste familie, for en betydelig risiko?

Herrens ord til profeten Jesaja er fortsatt høyaktuelle:

Hvem skal vi sende, og hvem vil gå for oss? (Jes. 6,8)