Vær med i gleden

Myndighetene i en rekke land gir lover som skal hindre at Jesus slipper til i menneskers liv. 
 
Mange trekk peker i samme retning: Kristendommen må ut av skolen. Kristne arrangementer skal bort fra offentlige bygninger. Kristne symboler fjernes fra utemiljøer. Noen utraderer Israel fra verdenskartet, landet der Jesus levde, døde og oppsto igjen. Andre vil ha en ny tidsregning, der det ikke skal hete før og etter Kristi fødsel. 
 
Kristne mennesker sørger over de mange forsøkene på å stenge Jesus ute. Men de gir ikke opp. For de vet at Jesus skal seire til slutt. Og motstanden mot evangeliet er ikke noe nytt.
 
Det vi skal være opptatt av, er å forkynne evangeliet om Jesus, om frelse og tilgivelse for syndene, om det nye Guds rike, for alle mennesker. Da har vi et forbilde i den første kristne tiden.
 
Da Paulus og Barnabas reiste rundt og forkynte om Jesus i den første kristne tiden, ble de forfulgt og trakassert. Men de forkynte med glede sannheten om frelsen i Jesus. De kunne ikke la være å vitne om det de hadde sett og hørt. Jeg vil nå ta frem en hendelse i denne pionertiden for kristendommen.
 
Det hendte i år 48 etter Kristi fødsel. De to forkynnerne Paulus og Barnabas kom tilbake til byen Antiokia i Syria etter den første misjonsreisen. Da hadde de med seg gode nyheter. Lukas forteller i Apostelgjerningene 14,27: 
 
«Da de var kommet dit, samlet de menigheten og fortalte om alt det som Gud hadde gjort ved dem, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene.» 

I dette verset er det flere trekk som kristne i vår tid kan merke seg. 
 
1. Det første er at misjonærene hadde vært på reise. Slik fulgte de ordren fra Jesus om å gå ut i all verden og gjøre alle folkeslag til disipler. 
 
Av alle folk og tungemål har Jesus valgt seg ut noen som skal komme til tro og følge ham som elever. Disiplene av Jesus, de kristne, må ha den utadvendte holdningen at evangeliet må videre ut. Troen kommer av at folk får høre. I dag kan vi sende misjonærer over grensene til mange land og kulturer. Men noen kan bare nås ved radio eller andre massemedier. I alt misjonsarbeid må noen se langt ut, reise, krysse grenser, forkynne og komme tilbake. En kristen menighet som ikke engasjerer seg i misjon, vil sykne og dø.
 
2. Det andre jeg merker meg, er at de to misjonærene samlet menigheten da de var kommet hjem. Det var noen kristne i Antiokia som hadde sendt dem, nå fikk de møte hverandre igjen. 
 
Vi trenger å stå sammen i forsamlinger og arbeidslag for å tjene misjonsoppdraget. Her trengs rekruttering, pengeinnsamling, administrasjon og støttespillere. Misjonen har en praktisk og jordnær side. Men alt helliges av Guds ord og bønnen i et levende fellesskap. Der kan vi møtes og takke vår himmelske Far for alt han er og gir. Der kan vi minne hverandre om hva som er viktig. Der kan vi oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. 
 
Noen må sende, noen må gå. Sammen kan vi glede oss over det som skjer.
 
3. Det tredje jeg merker meg, er at misjonærene «fortalte om alt det som Gud hadde gjort ved dem». Å fortelle om dette var en stor glede, og det ble en like stor glede og inspirasjon for dem som hørte det. 
 
Det var Gud som hadde handlet og vært aktiv. Men han hadde brukt mennesker. Større glede kan knapt noen få – å være en medhjelper for himmelens og jordens skaper, en medarbeider for Jesus Kristus, i det store oppdraget han har gitt. 
 
4. Hva var det viktigste som hadde skjedd? At Herren «hadde åpnet troens dør for hedningene», står det skrevet. 
 
Det var mange stengte dører for Jesus og evangeliet på den tiden. De fikk ikke slippe til i noen gudshus, i enkelte byer eller i visse sammenhenger. Mange steder fikk de komme til orde én gang, men aldri mer. Lukas forteller realistisk om fiendskap, splittelse, oppløp, forfølgelse, steinkasting og livsfare. Men, står det, «de styrket disiplenes sjeler, formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler» (Apg 14,22).
 
Av Lukas sin måte å informere på kan vi lære noe i dag også. Vi skal fortelle sant. Bibelen går rett på sak og nevner hendelser med det rette navnet. Personer og forhold blir stående i et skarpt lys. Vi kan ikke hjelpe Guds rike frem ved å skjule fakta om stengte dører, mislykkede fremstøt eller direkte tilbakegang. 
 
De første kristne tålte å høre negative nyheter. Men de fokuserte på det som førte til lovsang og takk – at Herren tross all motstand «hadde åpnet troens dør for hedningene».
 
Det er mange stengte dører i dag også. Men Gud kan åpne hjertedører, også der fysiske dører blir stengt. Da må Jesu disipler banke på dører og si et ord om Jesus. «Og når ordets nøkler åpner en lukket hjertegrind, går vi et skritt til siden slik at Jesus slipper inn.» (Vidar Kristensen). 

Dette gleder vi oss over i dag også, og det blir det store emnet for takk, selv om motstanden kan være kompakt. 

Vi har et enestående budskap å gå med. Vi vet at evangeliet har båret rik frukt til forskjellige tider og i mange land og miljøer. Nå i vår levetid er åpningene store for de gode nyhetene. Vi har reisemuligheter og effektive massemedier.
 
Nå vil jeg hoppe over til noe aktuelt fra vår egen tid. Marit og Leif Thingbø fra Rogaland er ute som misjonærer i Øst-Afrika. Hun har slitt med alvorlig sykdom, de har store barn hjemme i Norge, de ofrer virkelig noe for at evangeliet skal nå ut.
 
Her er en e-post jeg nylig fikk lese: 

«Den første helga var vi i Karapokot, i Korokow. Vi hadde med oss elever fra bibelskolen og humpet av sted. Veien hit er veldig dårlig. På grunn av lang ventetid ved et elveleie, (en bil sperret veien), ble vi veldig forsinket opp til Korokow. Vi hadde lovet film og møte, men regnet vel ikke med at noen var der og ventet på oss. Men vi ble gjort til skamme. Da vi halv ti toget inn på kirketomta ble vi møtt med stor glede og sang fra flere hundre mennesker. Det ble i sannhet både film og møte. 

Gudstjenesten søndag måtte vi ha utendørs da kirka ble for liten. Med oss fra Kapenguria var også evangelist Paulo. Han er kalt av kirka til å jobbe her, og det er en utfordrende arbeidsplass. Veien til Korokow er lang. Her er ingen offentlig transport – eller bussruter. Tilfeldig skyss og til fots er alternativer. Men det var allikevel ikke den utfordringen som var tyngst for Paulo. Det er for mange som blir kristne her. Det er så mange som tar imot Jesus. Hvordan skal jeg klare følge de opp? De trenger både opplæring og dåp. Nesten hver uke er det nye som vil tro. Be for meg. Yes, den satt!» 

Hvilken rett?

Av og til blir det sagt: Hva slags rett har dere kristne til å reise hit og dit og plage disse menneskene med religionen deres?
 
Svaret vårt er: Det er rett å gi til andre det som er for godt til å beholde for seg selv.
 
Tenk på hvordan verden ville ha vært om ikke Guds egen Sønn var blitt født for å seire over synden, døden og Satan! 
 
Hvis Jesus ikke var blitt født, hadde verden vært kjent med bare én ting: Lov og krav. Religionene legger ofte tunge byrder på folk: Gjør det og gjør det, så kan du kanskje vinne velvilje hos Gud.
 
Ingen blir frie og glade bare av å høre om bud og regler. Men Guds nåde og velvilje er åpenbart for oss som en gave i og med Jesus Kristus. 
 
Jeg må få ta med et lite glimt til fra mailen fra Marit Thingbø:

«Den andre helga var vi i Sekerr. Denne verdens utpost oppe i fjellene. På grunn av regntunge skyer satte vi bilen fra oss, og gikk den siste mila inn Sekerr-dalen til fots. Dalen er vakker, og vi mimret mens vi gikk. Her hadde vi bodd i seks år, og guttene våre har alle hatt viktige barneår her. Evangelist Thomas gikk sammen med oss. 

– Dere er ventet sa han, og det skjønte vi fort. Mens vi enda var et godt stykke fra stasjonen hørte vi sang. Sang fra kvinner og menn … og de var der alle sammen. Jenter som jeg hadde lært å strikke og sy (for 20 år siden) … nå mødre og kristne kvinneledere. Menn som hadde møtt Jesus og blitt fri fra alkohol og elendighet … nå ledere med visjoner og vitnesbyrd. Ja, kirka var under ombygging og utvidelse. Klinikken er nesten ferdig omlagt til helsesenter. På skoletomta begynner planer og tegninger til videregående skole å ta form. 

– Det er sangen, sier evangelist Thomas. – Sangen om Jesus har denne forvandlingens kraft i seg. Jesus sangen skaper Liv og Frelse. Bare hør. De synger en sang som aldri tar slutt … den varer like inn i evigheten! Og vi hører. Og vi undrer oss på Gud. Evangeliet om den oppstandne er i sannhet en Guds kraft til Frelse for hver den som tror.

Tilbake i Tanzania gleder vi oss over alt dette som vi får være en del av. Både i Kenya og også her i Datoogaland. På søndag var vi i Gasaboy. Vi møtte glade evangelister og medarbeidere. En av landsbyeldstene i Gasaboy har bedt om undervisning og dåp. Hvor evangelistene strålte. Hvor vi ble glade, og hvor Jesus må fryde seg. Det kan dere også få gjøre. Glede dere over det veldige dere får være med på. At mennesker blir frelst!»
 
Derfor er det så viktig for Guds folk – du og jeg – å være modige og bekjenne at vi hører Jesus Kristus til, og at vi setter vår lit til ham.
 
Verden prøver å bringe til taushet ordet om Jesus. Noen kristne er i ferd med å miste frimodigheten og sier: Det er best vi tier stille. Vi må ikke påtvinge andre de overbevisningene vi har fått.
 
Men har Gud bedt oss tenke slik? Er dette i samsvar med Jesu tanker?
 
Nei, han sa til disiplene sine: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt» (Mark 16,15–16).
 
Her i Vesten later vi som vi ikke trenger en Frelser. Her gjemmer vi oss i en tykk tåke av såkalt nøytralitet. 
 
Ingen har bedt oss om å tvinge seg på noen. Men som andre har vi frihet til å fortelle og vitne, påvirke og dele det beste vi har, med andre.
 
Da må du og jeg gå imot sterke vinder og trender i tiden. Vi må våge å stå for sannheten og vitnesbyrdet. Det er ingen grunn til å gi opp overfor vantroen og alt som følger i kjølvannet av den. For Jesus har lovet å være med dem som går ut og bekjenner navnet hans i denne verden.
 
Det fortelles om en hendelse i en krigssituasjon. En offiser skulle ut på en livsfarlig nattekspedisjon for å kutte ledninger i ingenmannsland. Han sa til feltpresten: «Be for meg, at jeg må komme trygt tilbake!» Presten svarte: «Jeg vil ikke bare be for deg, jeg vil gå sammen med deg.»
 
Det samme sa Jesus, og da han sa det, betyr det jo så mye mer enn om bare et menneske lovte det: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» (Matt 28,20).
 
Kjære venn, Gud gjør storverk ved hjelp av vitnene og misjonærene. Frykt, elendighet og håpløshet gjør seg gjeldende i alle land og miljøer. Men Gud har sendt ut vitner. Han kaller nye til å krysse grenser. Han følger sine også i dag, og han åpner troens dør blant hedningene. Vær med i gleden over dette!

OPL123