Gi en gave

De to opptogene

Har du noen gang gått i et opptog? Det skrur følelsesnivået opp noen hakk. Du går sammen med mange andre. Du er på vei mot et mål. Det er noe du vil si.
 Å gå i et demonstrasjonstog, der motdemonstranter brøler imot deg, er intenst.
 
Nå skal vi se for oss to opptog som møttes en gang. De var helt forskjellige. Stemningen i togene var som natt og dag. Hensikten var ulik. Men legg merke til at begge togene besto av «mye folk».
 
Vi leser fra Luk 7,11–17: 
«Dagen etter skjedde det at han [Jesus] dro til en by som heter Nain. Mange av disiplene hans og mye folk gikk dit sammen med ham.
 
Da han nærmet seg byporten, se, da ble en død båret ut. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Mye folk fra byen var med henne.
 
Da Herren så henne, fikk han medynk med henne og sa til henne: Gråt ikke!
 
Så gikk han borttil og rørte ved båren. De som bar den, stanset, og han sa: Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!
 
Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og han gav ham til hans mor.
 
Alle ble da grepet av frykt, og de priste Gud og sa: En stor profet er oppreist iblant oss, og Gud har gjestet sitt folk.
 
Og dette ordet om ham kom ut i hele Judea og i hele landet der omkring.»

To opptog møttes i byporten til Nain – det ene på vei inn i byen, preget av livsglede, det andre, ut av byen, preget av dødssorg. 

Livstoget
Jesus og disiplene og en god del begeistrede mennesker kom fra en stor og gledelig hending. Mesteren hadde helbredet den dødssyke tjeneren til en romersk offiser. Høvedsmannen var en from og hjelpsom romer. Siden han ikke var jøde, mente han at han ikke var verdig til at Jesus gikk inn under hans tak. Jesus roste en stor tro, og gjorde tjeneren frisk. En mann med høy posisjon i samfunnet fikk hjelp.
 
Dødstoget
Men toget som møtte dem, var et sørgetog. Noen som deltok i det toget, kan ha tenkt: Denne kvinnen har gjort noe fryktelig galt, siden Gud har rammet henne så hardt. Det er trist når unge mennesker dør. Enda tristere når sønnen var den eneste i familien. Aller mest trist når hun som satt igjen, var en fattig enke. 

Joe Bayly, som selv mistet tre barn, skrev: «Av alle dødsfall er et barns død mest naturstridig og tyngst å bære. Når et barn dør, blir også litt av foreldrene gravlagt.» Det var ikke et eneste lyspunkt i sørgetoget ut fra Nain.
 
Jesus og disiplene hadde hjulpet en samfunnstopp. Nå møtte de en av samfunnets store tapere. Uten enkepensjon eller nære pårørende – hva skulle hun nå leve av?
 
Virkelig fattigdom
Har vi mistet evnen til å leve oss inn i hvordan de fattige egentlig har det? 

Jeg måtte tenke på det da jeg leste et brev fra en radiolytter i Kina her om dagen. Norea Mediemisjon støtter sendinger fra Taiwan til fastlandskina, og det kommer mange gripende brev. Her er ett fra broder Chen i Kina: 

«Gud velsigne dere. Jeg har ikke skrevet til dere det siste året, men jeg glemmer dere aldri når jeg ber daglig til Gud. Jeg har ikke lyttet til programmet deres det siste halve året, for radioen min har gått i stykker. Jeg har ikke penger til å kjøpe en ny. Jeg har ikke nok underhold til meg selv lenger. Jeg er over 60 år, men jeg har ingen pensjon, fordi arbeidsplassen min ble stengt for ti år siden. Siden jeg er så gammel, kan jeg ikke få noe arbeid. Akkurat nå lever jeg av å samle opp ting fra gatene som kan gjenvinnes, og jeg tjener omtrent 5 RMB for dagen. Hvis jeg skulle få meg en leilighet for eldre, vil det koste meg 250 RMB i måneden i leie og 400 RMB i måneden til gass og strøm. Jeg tror ikke jeg kan overleve særlig lenge på denne måten. Kona mi døde i fjor, så jeg er svært ensom det meste av tiden. Jeg har tenkt mange ganger på å ta livet mitt, men jeg minner meg selv på at jeg er et Guds barn, og han vil nok komme og hente meg hjem en dag. Kjære venn, be for meg når du får dette brevet.» 

Ja, det var fra broder Chen i Kina.
 
Hva skal vi tenke om situasjonen til enken i Nain – eller Chen i Kina? 
 
Innlevelse og medfølelse
Vi skal vise innlevelse og medfølelse. Det står om Jesus at han fikk medynk med enken. «Gråt ikke!» sa han. Dette var sterkt og annerledes. Den tids stoiske filosofer mente at gud var følelseskald. Hvis vi kan påvirke gud til å føle, så har vi på en måte makt over ham, tenkte de. Derfor må gud være ute av stand til å bli glad eller trist. For han er jo høyt hevet over menneskene – upåvirkelig. 
 
Tenker du på Gud som kald og fjern og likegyldig, så tenker du feil om Gud. Du kan ha følt det slik, men det er ikke riktig. Tror du Gud er opptatt av å straffe deg for noe? Nei, «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham» (Joh 3,17). Gud har åpenbart seg i sin enbårne Sønn som den medlidende, den omsorgsfulle, selve redningsmannen.
 
Underet
Uten å ha blitt bedt om noe som helst, ber Jesus den unge mannen om å stå opp. Han reiser seg opp og begynner å snakke. Så blir gutten overgitt til moren.
 
Det som skjedde i Nain, er som et tegn. Et tegn er en peker, og det viser oss i flere retninger.
 
1. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa folket. Hvorfor sa de det? De tenkte nok på at både Elias og Elisja hadde vakt opp døde sønner og gitt dem tilbake til mødrene sine. Den ene sa: «Se, sønnen din lever» (1. Kong 17,23). Den andre fikk høre: «Ta sønnen din» (2. Kong 4,36). Jesus var en minst like stor profet som Elias og Elisja. Han viste også med all tydelighet at enken i Nain fikk del i hans frelsende rettferdighet. Hun hadde ikke mistet mann og sønn som en straff fra Gud, men for at Guds herlighet skulle vises fram.
 
2. En annen peker i tegnet er at Gud vil vise spesiell omsorg for enkene. I 5. Mosebok 10,17–18 leser vi: «For Herren deres Gud, han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk og ikke tar imot gaver, som hjelper den farløse og enken til deres rett, og som elsker den fremmede, så han gir ham mat og klær.»
 
3. Det tredje og viktigste er at hendelsen i Nain peker mot at Jesus selv skulle dø og stå opp igjen. Gud har en eneste sønn, Jesus. Han er enbåren, monogenés. Enken i Nain hadde en eneste sønn, det er brukt samme ord: enbåren, monogenés. Guds eneste sønn vakte opp enkens eneste sønn. Guds eneste sønn døde for at vi alle, som om vi var enbårne sønner og døtre, kan få liv, bare vi møter Jesus. 
 
Livstoget og dødstoget møttes i en lovprisning: «Gud har gjestet sitt folk.» Det betyr: Han er kommet på besøk for å vise sin nåde og velvilje. For han er opptatt av hvordan vi har det. Han kommer og ser til oss. 
 
Det går en linje fra Ruts bok, der det står at «Herren hadde sett til folket sitt og gitt dem brød» (1,6), videre til Marias lovsang, der det lyder: «Lovet være Herren, Israels Gud, fordi han så til sitt folk og forløste det!» (Luk 1,68), og videre til Apostelgjerningene 15,14, der det fortelles at «Gud fra først av sørget for å ta ut av hedningene et folk for sitt navn» (Apg 15,14). Her brukes også ordet «besøke, se til (folkene)». 

I Salme 8,5 og i Hebreerbrevet 2,6 blir spørsmålet stilt: «Hva er et menneske, at du husker på ham? Eller et menneskes sønn, at du ser til ham?» Nei, vi er ikke verdige. Vi er hjelpeløse og på ville veier. Men Gud viste medynk i den grad at han besøkte oss, så til oss, og sendte sin enbårne sønn som hyrde og frelser. 

Profeten Jesaja bar fram budskapet: «Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! … Han kommer selv og frelser dere» (Jes 35,4).
 
Bibelen er full av gode ord om at Jesus har overvunnet døden. Døden oppleves rett nok som sterk og absolutt og uovervinnelig. I vår tid har vi fått den merkelige og fattige tanken at det mest urokkelige av alt er døden. Det er blitt moderne å forsterke ordene slik at en snakker om dødssikkert, dødsbra og dødskult. 

Men det blir helt feil, som biskop Georg S. Geil sier: «Døden er blitt historiens strykkandidat.» Jesus har seiret over døden. 
 
Derfor kan en kristen få nåde til å snakke om døden på en ny måte. Det er lysglimt av evighet og håp over troende menneskers bortgang. Sorgen er der, og vi ønsker oss medynk og medfølelse. Men smilet kan bryte gjennom tårene.
 
Charles Kingsley har sagt: «Døden er ikke døden hvis den oppreiser oss i et øyeblikk fra mørke til lys, fra svakhet til styrke, fra syndighet til hellighet. Døden er ikke døden hvis den bringer oss nær til Kristus.»
 
Familien Daugård
Jeg har lest om at på Ribe kirkegård i Danmark fins det tre gravstener over to unge menn og en ung kvinne. Alle tre har etternavnet Daugård. Minnestøttene er reist over de tre barna til biskop Daugård. De døde med få års mellomrom.
 
Først døde den unge datteren. På gravstenen satte faren denne innskriften, et sitat av Jesus: «Barnet er ikke død, hun sover» (Mark 5,39).
 
Nå hadde han igjen de to prektige sønnene, som begge studerte teologi. Men den eldste av dem døde like før han avla sin embetseksamen. På gravstenen satte biskopen nok et sitat av Jesus: «Din sønn lever!» (Joh 4,50). 

Nå hadde den gamle biskopen bare en sønn igjen. Farens hjerte var fylt av glede da den unge hadde fullført sin teologiske eksamen og snart skulle gå inn i prestetjenesten. Men like etter måtte faren legge også denne sønnen til hvile ved siden av de to andre barna. Men på den siste gravstenen skrev han sitatet fra folkemengden: «Han har gjort alle ting vel!» (Mark 7,37). 

Tenk å ha en slik tro og et slikt håp!
 
Jeg begynte med å peke på de to store opptogene med mye folk. Se dem for deg. Ut og inn i byen Nain. Det var et dødstog preget av sorg og håpløshet. Og så var det et livstog der Jesus var selve håpet.
 
Hvilket tog hører du med i? 
Har du kommet til en personlig tro på ham som er oppstandelsen og livet? Har Jesus fått vekke deg opp til et nytt liv? Om du føler deg uverdig og tenker på store nederlag i livet ditt, så kan de tilgis av Jesus. Han vil vekke deg opp til en plass i livstoget.
 
Her i livet opplever vi sorg og smerter. Gåtene får vi ikke svar på. Jeg må tenke på broder Chen i Kina som tror på Gud, strever med fattigdommen, og hver dag ber for radiomisjonærer han aldri har sett. Han er utvalgt blant folkene, fordi Herren har gjestet sitt folk. 
 
Herren har sett til oss og invitert til å gå i en ny retning. Livstoget beveger seg gjennom folkene og gjennom generasjonene. David skrev: «Gud er for oss en Gud til frelse, og hos Herren Herren er det utganger fra døden» (Sal 68,21). Og noen vers senere: «De ser dine seierstog, Gud – min Guds, min konges seierstog inn i helligdommen» (Sal 68,25).
 
Blir du med? En ikke så altfor godt kjent misjonssang slutter slik:
 
Fram mot himlen går eit tog,
Veksande som havsens våg:
Alle, alle skal dei møtast
Og framfor Guds trona stå.
For eit møte! For ein jubel!
For ein salig lovsong då!

OPL116

Vi vil vise omsorg for hele mennesket og forkynne evangeliet om frelse ved troen på Jesus, med et særlig fokus på områder som er stengt for tradisjonell misjon. Vi gjør det gjennom målrettet bruk av elektroniske og digitale medier nasjonalt og internasjonalt.

Gi en gave

Kontakt oss

38 14 50 20

Bergtorasvei 120,
4633 Kristiansand

post@norea.no

Kontonummer: 8220.02.90158

Vipps-nr: 74066

Send oss en melding