Vekkelse og fornyelse Nehemja 7

Forkynnelsen av Guds ord skaper vekkelse, menighetsvekst og åndelig fornyelse. Hvordan kan slike tider komme igjen? Hva karakteriserer veksttider i Guds rike her i verden? 

For å få svar på det spørsmålet er det nyttig å sette seg inn i det 8. kapitlet i Nehemjas bok. Fire hundre år før Kristus hadde stattholderen Nehemja fått som kall og oppgave å ta seg av det folket som hadde vært bortført i fangenskap i sytti år. Rent konkret lå det på ham å gjenreise murene rundt byen Jerusalem. 

Etter bare 52 dager var verket fullført. Men Nehemja tok ikke ferie for å nyte triumfen. Minst like viktig var å fylle det ytre byggverket med åndelig liv. Nå skulle jødene igjen bli et Bokens folk. Steinene i muren skulle utfylles av levende steiner innenfor muren. Derfor samlet lederne folket sammen til et slags sju dagers stevne. 

Vi leser fra vers 1 i Nehemjas bok, kapittel åtte, og utdyper underveis: «Da den sjuende måneden kom, og isralittene hadde slått seg ned i sine byer, samlet de seg alle som én på plassen foran Vannporten.» Her er flere ting å legge merke til. Selv om murene rundt byen var gjenreist, bodde mange utenfor byen, i lokale landsbyer. Men nå kom de sammen til avtalt tid og sted. 

Samling

Her ser jeg første betingelse for en åndelig fornyelse: Folk samler seg. I helt spesielle tider, kanskje i hedenske omgivelser, kan Gud besøke mennesker enkeltvis, kanskje i drømmer og visjoner. Men som regel kommer han der hvor folk samles om forkynnelsen ut fra Den hellige skrift. Derfor gjør alle som kaller folk sammen til møter i kirke og bedehus, og hvor som helst ellers, en stor gjerning. De legger til rette for vekkelse. 

Det trenger ikke nødvendigvis være samling i innviede hus. Foran Vannporten kom de sammen i dette tilfellet. Her var et av de travleste stedene i Jerusalem, der folk hentet og brakte vann, både til drikke og vask. Det virker så riktig når hverdagens samlingssted kan bli et samlingssted for Guds ord. Samtidig ligger det en dypere symbolikk i dette. Guds ord er som livets vann, forutsetningen for alt liv, og det enkleste og beste middelet til renselse. 

Ordet lyder rikelig

Dermed legger vi merke til en annen viktig forutsetning for fornyelsen, at Guds ord får lyde rikelig. De kom ikke sammen for å bli underholdt, eller bli oppflammet av følelsesladde appeller. Det fortelles: «De bad Esra, den skriftlærde, hente boken med Moseloven, som Herren hadde gitt Israel.» 

De hadde en ordnet tjeneste med ordet. Selv om den vanlige troende kan vitne ut fra sin nådegave, er det rett at vi kaller enkelte til å gjøre en spesiell tjeneste ut fra ordet, med ordet og for ordet. Og boken var ikke hvilken som helst bok. Herren hadde gitt den til Israel. Den hadde sin indre autoritet som Guds eget ord. Hvis ikke forkynnerne behandler Bibelen med respekt og setter Skriften i en særstilling, får vi ikke vekkelse og fornyelse. 

«Og presten Esra tok loven fram for menigheten, for menn og kvinner og alle som kunne forstå det de hørte. Det var den første dagen i den sjuende måneden.» Innfor ordet er vi likestilt, menn og kvinner, det er ikke rett å henvise den ene gruppen til galleriet. Og barna og de unge bør være med, «alle som kunne forstå det de hørte,» som det sies. 

Om Esra sies det videre: «Han stod på plassen foran Vannporten fra tidlig om morgenen til midt på dagen og leste opp av loven for mennene og kvinnene og alle som kunne forstå det. Og hele folket lyttet oppmerksomt til det som stod i lovboken.» Vi snakker om møtekondis, og det må en si det var her. Ordet kunne høres i timevis. Og folk fulgte våkent med. Det som skjedde, får meg til å tenke på ordet fra Paulus: «La Kristi ord bo rikelig iblant dere …» 

Flere forkynnere

Vers 4: «Esra, den skriftlærde, stod på en forhøyning av tre som de hadde laget til dette. På hans høyre side stod Mattitja, Sjema, Anaja, Uria, Hilkia og Ma'aseja, og på hans venstre side Pedaja, Misjael, Malkia, Hasjum, Hasjbaddana, Sakarja og Mesjullam.» De mange merkelige navnene vitner om at dette ikke var noe enmannsprosjekt. Nehemja som forfatter av Nehemjas bok, elsker å fremheve navn på gode medarbeidere. 

Kan hende drev de 13 medarbeiderne med en slags søndagsskoleundervisning eller gruppearbeid for å forklare, samtale og aktualisere. Antakelig måtte ordet oversettes fra klassisk hebraisk til det språket som var blitt mer vanlig på den tiden, aramaisk. 

Men ikke bare språklig var det mye nytt. Folket hadde vært lenge i eksil og hadde nok brakt med seg en kaldeisk tenkemåte og livsstil. Nå måtte sinn og tanker justeres i retning av en sann gudsfrykt overfor Israels Gud. 

Respekt for ordet

Vers 5: «Esra åpnet bokrullen så hele folket så det; for han stod høyere enn de andre. Med det samme han åpnet den, reiste hele folket seg.» De hadde plassert Esra på et høyt sted, både fordi det var lettere å høre ham da, men også for å markere at de alle sto under Ordet. Rent umiddelbart viste de respekt for ordet ved å reise seg. Nå kan ytre skikker være forskjellige. I Norge reiser vi oss under tekstlesningen i kirken, men vi sitter når vi synger. I England reiser de seg når de synger, og setter seg når de hører ordet lest. Det viktige er den indre respekten for Guds ord som et hellig, annerledes ord. 

Vers 6: «Esra lovpriste Herren, den store Gud, og folket løftet hendene og sa: ’Amen, amen.’ Så bøyde de kne og kastet seg ned for Herren med ansiktet mot jorden. Levittene Josva, Bani, Sjerebja, Jamin, Akkub, Sjabbetai, Hodia, Ma'aseja, Kelita, Asarja, Josabad, Hanan og Pelaja forklarte loven for folket mens de stod der.» Her hører vi om tretten andre hjelpelærere, og vi registrerer en annen følge av skriftlesningen. De løftet hendene mens de lovpriste Gud og kastet seg ned mens de tilba. Igjen må vi si at ytre uttrykksformer kan variere, men det skjer ofte noe spesielt når Ordet gjør dypt inntrykk på folk. Her ble det også så effektfullt ved at mange stilte seg til tjeneste for ordet og lyttet til ordet. «De leste opp av Guds lovbok, stykke for stykke, og tolket det som ble lest, så folket skjønte det.» 

Folk må skjønne

Jeg vil understreke enda en gang: Det nytter ikke lese opp gamle tekster hvis ikke folk skjønner dem og tar dem til seg. Én ting er å forstå med hodet, som er viktig nok. Noe annet og mer er å forstå med hjertet og omfavne med viljen, det som de gamle kalte å erkjenne. 

Paulus var inne på det samme da han skrev til menigheten i Tessalonika: «Derfor takker vi også alltid Gud for dette: Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror» (1. Tess 2,13). 

I Jerusalem under Nehemja og Esra tok de imot det forkynte ordet som Guds ord, et levende og virkekraftig uttrykk for Herrens vilje. Jeg tror det var en erkjennelse av Gud og hans hellige ønsker som vokste frem her. Det ser vi av vers 9: «Stattholderen Nehemja, presten Esra, den skriftlærde, og levittene som underviste folket, sa da til folkemengden: ’Denne dagen er helliget Herren deres Gud. Dere skal ikke sørge og gråte!’ For hele folket gråt da de hørte det som stod i loven.» 

Det var vel i hovedsak mosebøkene de leste, og der var gjengitt Herrens gamle lovbud. Folket skjønte at de hadde krenket Guds vilje i tanker, ord og gjerninger. Samvittigheten ble vakt, fortvilelsen kom krypende. De kjente seg skyldige under dommen. Men levittene sa: Dere skal ikke bare høre på det ordet som dømmer dere. Dere skal også ta til dere de gode ordene som taler om Guds barmhjertighet og tilgivelse. Her ligger den store gleden i budskapet: Herren vil ikke forkaste dere, men ta vennlig imot alle som søker ham og ber om nåde. 

Glede i Herren

10: «Så sa Esra til dem: ’Gå nå hjem, spis festkost og drikk søt vin! Send også noe av det til dem som ingen dekker bord for. Denne dagen er jo viet til vår Herre. Vær ikke bedrøvet! For gleden i Herren er deres styrke.’ Levittene beroliget folket. ’Vær stille,’ sa de, ’og sørg ikke, for dette er en hellig dag.’» 

Det er som om Esra sier: Dere får ikke glede i troslivet ved å kretse om synd og svikt, om lover og regler, om fall og nederlag. Gleden kommer av å tenke på hvem Gud er, hvor god han er, og hva han har gitt ut fra sin store kjærlighet. Og når det her tales om gleden som en styrke, kan vi se for oss en borg, en festning, et trygt sted, gjort i stand for oss av Gud selv. 

«Så gikk alle bort. De spiste og drakk, sendte gaver og holdt en stor gledesfest. For de hadde skjønt det som ble sagt til dem.» De hadde nok gledet seg over at ordet ble forkynt. Men den gleden som førte til hva vi nesten kunne tenke på et julekveldsmåltid og en haug med julepresanger, hadde sin grunn i at de forsto budskapet. Det ble en overstrømmende glede. De ville sørge for at de som ikke hadde så mye, fikk noe å feste for, de også. Den store gleden skyldtes altså at de virkelig hadde skjønt og erkjent og tatt til seg det som ble sagt til dem fra det levende Guds ord. 

Jeg skal ikke lese lenger fra dette kapitlet, men bare si at denne hendelsen førte til at gudsfolket tok opp igjen skikken med å feire løvhyttefesten. Det var gått bort imot tusen år siden festen sist var feiret skikkelig. «Og de var jublende glade,» står det i vers 17. Det er som om vi hører et forvarsel om det Jesus sa: «Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen» (Joh 15,11). 

Hva særpreger vekkelsestider?

Jeg vender tilbake til spørsmålet vi reiste innledningsvis: Hva særpreger tider preget av vekkelse og fornyelse?
Hovedsaken er at folk får del i rikelig av forkynnelse og utlegging av Guds ord. Den hellige ånd kan da virke slik at de kommer sammen ved Vannporten, med ører åpne for å lytte, med et sinn åpent for å forstå, og med hjerter villige til å la seg rense og forandre. Vi kan knapt overvurdere betydningen av at Guds ord blir rikelig formidlet og forklart. I Åpenbaringsboken står det: «Salig er den som leser og de som hører det profetiske ord og tar vare på det som der står skrevet. For tiden er nær» (Åp 1,3). 

På Nehemjas tid viste de en forbilledlig respekt for Ordet. I dag vil vi være så tilpasset de søkende og ikke troende at vi gjør samlingene mest mulig lik en annen samling. Er dette eneste rette veien å gå? Tiltales kirkefremmede bare av former der vi møter dem på deres egne premisser? Spørsmålet har ingen enkle svar, men vi må alltid la oss korrigere og inspirere av Guds ord. 

Det er også verdt å peke på at folket æret Gud ved å komme sammen. Vi viser ikke Gud respekt ved de mange tomme stolene i kirker og forsamlingshus. Bibelen sier: «La oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så meget mer som dere ser at dagen nærmer seg» (Heb 10,25). Og for en bekjennelse det blir når vi samles om Ordet på offentlige steder, der alle kan høre det! 

Så er det svært viktig å forstå det vi hører. Det er et ansvar både for dem som forkynner, og for dem som hører. Forkynnerne skal bruke hele sin energi til å forklare. Tilhørerne skal gi sin fulle oppmerksomhet for å forstå. Begge parter er avhengig av Den hellige ånd, som kan fylle atmosfæren rundt Ordet med kraft og overbevisning. 

Evangelisten Filip ble sendt til en etiopisk hoffmann i et ørkenområde. Filip spurte: «Skjønner du det du leser? Han svarte: Hvordan skulle jeg vel kunne det når ingen rettleder meg? Og han bad Filip stige opp og sette seg sammen med ham.» Ved hjelp av Filips forklaring ble denne fremmede hoffmannen frelst, og det fikk antakelig uoverskuelige ringvirkninger i hjemlandet hans. (Apg 8,30–31). 

Om en kristen menighet i urkirkens tid, de som bodde i Berøa, ble det sagt at «disse var av et edlere sinn … De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt» (Apg 17,11). 

Vi må til slutt fremheve at vi må hjelpe folk frem til å se og skjønne gleden i evangeliet. «Gleden i Herren er deres styrke,» sa Esra. Profeten Jeremia ga uttrykk for denne gleden da han skrev: «Jeg fant dine ord, og jeg åt dem. Og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For jeg er kalt ved ditt navn, Herre, hærskarenes Gud!» (Jer 15,16). 

Tenk å være kalt personlig av Gud, ikke i mitt eget navn, men på grunn av Frelserens navn! Når Guds folk sprudler over av glede over evangeliet og frelsen, da kommer vekkelsen. 

OPL044