Inn i farlig tjeneste. Nehemja. 2.

De arbeider og ber for en god sak, men de finner ikke åpninger. Kanskje du selv har stått i en posisjon der du måtte vente på Guds hjelp og støtte for å fullføre et verk du trodde han hadde kalt deg til. 

Nehemja i Bibelen var en slik person. Han hadde fått høre at murene rundt hjembyen Jerusalem lå nedrevet, og de som bodde der, var undertrykt og motløse. Selv var han blant de mange tusen jøder som var bortført til Babylon. Men de lengtet tilbake til hjemlandet. Skulle drømmen bli oppfylt, måtte murene rundt Jerusalem bli bygd opp igjen. Det var blitt som et kall til Nehemja å gjøre noe med det. 

Nehemja hadde en høy posisjon som munnskjenk hos den mektige kongen i Babylon. Men han var egentlig bare en slave. Gud måtte åpne døren for prosjektet. I mellomtiden tenkte Nehemja over hva som trengtes, og så ba han til Gud – med stor utholdenhet. Jesus fortalte mange århundrer senere «en lignelse til dem om at de alltid skulle be og ikke bli trette» (Luk 18,1). Nehemja hadde lært noe om dette lenge før Jesus begynte sin offentlige undervisning. 

Bønn er likevel bare den ene av to årer. Skal vi ro, må vi bruke begge årene: Bønn og arbeid. For Nehemja var det svært viktig å planlegge godt og tenke gjennom alle eventualiteter. Bibelen sier om den gode planleggingen og Guds ledelse: «Menneskets hjerte tenker ut sin vei, men Herren styrer hans gang» (Ord 16,9). 

Vi leser fra det andre kapitlet i Nehemjas bok: «I måneden nisan i kong Artaxerxes' tjuende år traff det seg en gang slik at det var satt fram vin for ham. Jeg tok da vinen og rakte den til kongen. Jeg hadde aldri før vært sorgfull når jeg stod for hans ansikt. Da sa kongen til meg: ’Hvorfor ser du så bedrøvet ut? Du er jo ikke syk. Det kan ikke være annet enn hjertesorg!’ Da ble jeg meget redd.» 

Her trengs en forklaring. Ved hoffet skulle det herske en positiv og hyggelig stemning. En munnskjenk kunne risikere å bli straffet om han så trist ut når han var sammen med kongen. Majestetene på den tid kunne være humørsyke og impulsive. Derfor ble Nehemja redd, og han trengte både visdom og hjelp fra Gud. Aldri før hadde han vært sorgfull i kongens nærvær. Det kunne gå bra, men det kunne også gå riktig galt. Nå trengte han pågangsmot og den rette visdommen. 

Han grep anledningen

«Og jeg sa til kongen: Kongen leve for evig! Skulle ikke jeg se bedrøvet ut når byen hvor mine fedres graver er, ligger øde, og dens porter er fortært av ild!» Han hyllet kongen som det ventes av ham. Så gikk han rett på sak, uten å unnskylde seg, og fortalte hvorfor han var lei seg. At han så nevnte fedrenes graver, var både riktig og klokt, for gravminnene hadde man på den tiden stor respekt for. 

«Da sa kongen til meg: Hva er det da du ønsker?» Nå var det gunstige øyeblikket kommet, den enestående anledningen, «den beleilige tid». Nehemja kunne få fremme et personlig ønske for kongen. 

Han hadde tenkt ut en plan i tilfelle han skulle få en mulighet som denne. Likevel skriver han: «Da bad jeg til himmelens Gud.» Det må være en superkort bønn, ikke uttrykt i ord. Ikke kunne han knele, ikke bøye hodet en gang, det var en hurtig tekstmeldingsbønn som ble sendt av sted på et lite øyeblikk, og innholdet var naturligvis forberedt gjennom måneder med bønn og faste. 

Umiddelbart fortsatte han, vers 5: «og så sa jeg til kongen: Om kongen så synes, og dersom du har godhet for din tjener, så ber jeg at du vil la meg reise til Juda, til den byen hvor mine fedres graver er, så jeg kan bygge den opp igjen.» 

Dristig om Jerusalem

Han ba om noe dristig. I Esras bok 4,21 står det at kongen der og da sa at Jerusalem ikke skulle bygges opp igjen uten at det kom en uttrykkelig ordre fra ham. Hadde kongen glemt det? Var kongen nå klar til å foreta en fullstendig politisk snuoperasjon? Eller godkjente han nå stilltiende at byen ble gjenreist? 

Den følsomme utenrikspolitiske saken var ikke noe uttalt tema her, navnet på byen ble ikke engang nevnt. Det står bare: «Da spurte kongen meg, mens dronningen satt ved hans side: Hvor lenge vil reisen vare? Når kommer du tilbake? – Kongen syntes godt om dette, og gav meg lov til å reise. Og jeg nevnte da en bestemt tid for ham.» 

At Nehemja skulle bli borte i tolv år, er ikke nevnt her, og det er ikke sikkert munnskjenken nevnte noe i den retning. Også dette farer Nehemja fort forbi, for neste setning viser at Nehemja hadde tenkt ut en plan, han ville snarest mulig sikre prosjektet og sørge for alle nødvendige tillatelser. Gode ledere både ber og arbeider, de stoler på Gud og planlegger godt. De venter på Guds timeplan. Når tiden er inne, tar de initiativet, som her: 

«Så sa jeg til kongen: Om kongen så synes, så la meg få brev med til stattholderne på den andre siden av elven, så de lar meg dra gjennom sitt land til jeg kommer til Juda, og likeså et brev til Asaf, han som har oppsynet over kongens skoger, at han skal gi meg tømmer til bjelker i portene til tempelborgen og til portene i bymuren, og til det huset jeg skal bo i. Og kongen gav meg det, fordi min Gud holdt sin gode hånd over meg.» 

Gud får æren

Nehemja gir Gud æren for at det lyktes så godt. Ikke bare fikk han de nødvendige tillatelsene. Han fikk også byggemateriale fra den hedenske kongen. Han kan fortelle videre hvordan det lyktes: «Da jeg kom til stattholderne på den andre siden av elven, gav jeg dem kongens brev. Kongen hadde også sendt krigshøvedsmenn og hestfolk med meg.» Kongen hadde altså gitt Nehemja mye mer enn han hadde våget å be om, nemlig militær beskyttelse. 

Det var faktisk nødvendig. Kongen ante det. Og troens erfaring har lært oss det. Overalt hvor Gud vil ha fremmet noe, blir det motstand. Hør: «Men da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjeneren Tobias hørte dette, syntes de meget ille om at det var kommet en som ville arbeide for Israels barns vel.» 

Her forespeiles den motstanden vi skal lese mer om senere. 

Men nå følger vi videre statsmannen, politikeren, hyrden, lederen, planleggeren og bønnemennesket Nehemja. Det kunne ikke ha vært lett å forlate det strålende hoffet i vinterpalasset, og så reise et par måneder med kameler gjennom ørkenen. Fra kongens residens til Jerusalems ruiner. Og så var det ikke alle som ønsket ham velkommen heller. Hos hvem som helst kunne det ha dukket opp tvilende tanker: «Har jeg nå gjort det riktige?» Men Nehemja lot seg ikke stanse. Han forteller i sin dagbok: 

Grundig undersøkelse

«Da jeg så kom til Jerusalem, var jeg der i tre dager,» skriver han. Han hvilte etter å ha reist 130 norske mil, han samlet krefter og ba om visdom. 

Hør hvor klokt han går frem, vers 12: «Men så brøt jeg opp om natten og tok med meg noen få menn. Jeg hadde ikke nevnt for noe menneske det min Gud hadde gitt meg i sinne å gjøre for Jerusalem. Jeg tok heller ikke med meg andre dyr enn det jeg red på.» Han ønsket ikke å vekke oppsikt. Sensasjonsavisene måtte ikke få nyss i hva han planla. Det ville komplisere det hele hvis motstanderne mobiliserte for tidlig. Som en dyktig leder var han klar til å stå alene og ta på seg ansvaret. Grundig forberedelse er en viktig nøkkel til å lykkes. 

Kapittel 2 hos Nehemja fortsetter nå med å skildre hvordan han som en dyktig lege undersøkte tilstanden til muren omkring Jerusalem, vers 13: «Så drog jeg om natten ut gjennom Dalporten og bort imot Dragekilden og kom til Møkkporten. Jeg så på Jerusalems murer som var nedrevet, og på portene som var fortært av ilden. Så red jeg over til Kildeporten og til Kongedammen, men der var det ikke rom for dyret som jeg red på, til å komme fram. Så drog jeg opp i dalen om natten og så på muren og gikk igjen inn gjennom Dalporten, og så vendte jeg tilbake igjen.» 

Det understrekes at ingen visste om denne inspeksjonen. Nehemja måtte få tid til å legge en holdbar plan. 

I hemmelighet

«Forstanderne visste ikke hvor jeg hadde vært eller hva jeg tok meg fore. For jeg hadde ennå ikke nevnt noe om det for jødene eller prestene eller stormennene eller forstanderne eller de andre, som skulle utføre arbeidet.»
Kanskje var Nehemja mer skuffet enn hva vi får inntrykk av. Murene var virkelig i ruiner. Det ville bli et kjempearbeid å sette alt i stand. Mange steder var det umulig å komme frem. Store steiner hadde rast ned i dalen. Det er antatt at han trengte å gjenreise over tre kilometer med murverk. Men om usikkerheten fikk plass hos Nehemja, skriver han ikke noe om det i dagboken sin. 

For da inspeksjonen var foretatt og planene lagt, var tiden kommet for å stå frem, vers 17: «Nå sa jeg til dem: Dere ser selv den ulykke vi er i, at Jerusalem ligger øde og portene er oppbrent.» Nehemja sa at «vi» er i ulykke. Han identifiserte seg helt med folket. Han ble den naturlige aksjonslederen. Så kom appellen: «Kom og la oss bygge opp igjen Jerusalems mur, så vi ikke skal være til spott lenger.» 

Forberedt inspirasjonstale

Det er ikke bare en retorisk kling-klang i det han sier. Nehemja hadde vandret med Gud frem til nå, og han ga Gud æren: «Og jeg fortalte dem hvordan min Gud hadde holdt sin gode hånd over meg, og likeså det kongen hadde sagt til meg. Da sa de: La oss gå i gang og bygge! Og de styrket seg til det gode verket.» 

Nehemja syntes å være kjent med tankegangen i Salomos visdomsord i Salme 127: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.» 

Så langt syntes alt å ha gått knirkefritt. Tillatelsen var gitt, planene var lagt, og folket ville være med på å gjenreise murene rundt Jerusalem. Men nå får vi et klarere bilde av motstanden som skulle sette sitt preg på hele byggetiden. 

Motstanderne var Sanballat, som bodde ikke langt fra dagens Ramalla. Dessuten Tobias, som hadde gjort karriere fra å være slave til å bli stattholder i Samaria, det man i dag kaller Vestbredden. For det tredje araberen Gesem, som antakelig kontrollerte en lukrativ handelsrute i området. De hadde sine politiske og økonomiske interesser omkring byen. For dem passet det utmerket at Jerusalem var en svak by. Og nå kom Nehemja og skapte trøbbel. Som det sto litt tidligere i kapitlet: «De syntes meget ille om at det var kommet en som ville arbeide for Israels barns vel.» 

Nehemja forteller: «Men da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjeneren Tobias og araberen Gesem hørte det, spottet de oss og foraktet oss og sa: Hva er det dere gjør der? Vil dere sette dere opp mot kongen?» De truet og spottet og insinuerte om motivene bak Nehemjas gjenreisingsarbeid. De antydet at Nehemja ville sette i verk et opprør mot okkupasjonsmyndigheten i Babylon. 

Gud i sentrum

Men Nehemja satte Gud i sentrum og viste seg å ha full tillit til ham. I rette øyeblikk kunne han også være tøff og si: Dere har ingen krav på Jerusalem. Den er jødefolkets gamle hovedstad. Som han forteller selv, vers 20: «Da svarte jeg dem så: Himmelens Gud, han vil la det lykkes for oss, og vi, hans tjenere, vil gå i gang og bygge. Men dere har verken del eller rett eller ettermæle i Jerusalem.» 

Nehemja skapte så å si guddommelige forventninger, han hadde et gudgitt pågangsmot og avviste bestemt dem som ville stjele motet fra ham og medarbeiderne hans. Det er som misjonshøvdingen Hudson Taylor sa i sin tid: «Vi trenger ikke en stor tro, men tro på en stor Gud.» 

Legg merke til det storslåtte bildet Nehemja har av Gud. Han er den mektige, transcendentale: «Himmelens Gud, han vil la det lykkes for oss» (vers 20). Han er samtidig den immanente, den nære: «Min Gud hadde holdt sin gode hånd over meg» (vers 18). Fra himmelens trone kommer en hjelpende hånd til et av hans kjempende barn. 

En hovedsak i det vi har lest, er forholdet mellom et kall, et arbeid for å sette i verk arbeidet, å leve i stadig bønn, se frem til Guds rette tid, og være klar til å handle når den gylne anledningen er der. Apostelen Peter forsikrer oss om at «Herren er ikke sen med løftet … Men han har tålmodighet … Herrens dag skal komme» (2. Pet 3,9–10). 

Dette kan være som en hilsen til deg som i lyset fra Gud og hans ord har satt deg et stort mål. Arbeid, be, vent og ha blikket mot Herren. Dagen kommer. 

OPL039