SPARSOMHET
Men Oskar 2. hadde altså sparsomhet som et ideal. Det kunne folk naturligvis le av, men en større tragedie er det når enkeltpersoner og samfunnsledere begynner å sløse seg inn i fattigdom.
Den gode sparsomheten samler for å ha noe i bakhånd. En rett sparsomhet har å gjøre med god forvaltning og klok forsiktighet.
«Sparsomhet er i seg selv en kilde til store inntekter,» skrev oldtidens vismann Seneca. Du kan arbeide hardt og tjene mye penger. Men å kutte drastisk ned på unødvendige utgifter er egentlig like lønnsomt og dessuten mindre krevende. Sparsomhet er nyttig og godt.
Mange verdier og dyder slår imidlertid over i sin motsetning når de blir overdrevet. Den som er sparsom, kan lett tippe over og bli gjerrig. Luther sa at «den gjerrige og gnieren er verken seg selv eller Gud til glede».
Om en mann ble det sagt: «Han sparte seg rik, men glemte å dele – det var det hele.»
«Den som gjemmer til natten, gjemmer til katten,» sa de gamle. En dansk politiker laget en egen vri på dette ved å si: «Den der gemmer til natten, har kun sparet til skatten.»
En slektning av gjerrigknarken er den smålige. I gammel tid hadde de artige uttrykk for dette også. En «smulegråter» kalte de et småskårent menneske som var pirkete og pedantisk. Tenk å gråte over smuler!
Det ble sagt om en person: «Han var smålig som en liten løk, og like plagsom for tårekanalene.» Nei, da passer det bedre å kombinere sparsomhet og storsinn, å spare for å ha mer å gi.
Det er flott å møte mennesker som kan bruke konvolutter to ganger, spiser maten selv om den er gått litt over datoen, og kjøper brukt tøy i stedet for nytt – og samtidig er raus med å gi og storsinnet i sin omsorg for andre.
John Wesley sa: «Tjen alt du kan, spar alt du kan, gi alt du kan.» Med en slik optimisme og aktivisme blir ikke sparsomheten sykelig, men en kilde til liv og vekst.
Et ideal som kanskje ikke tas så mye fram, er sparsomhet når det gjelder minner og opplevelser. Også det som var vanskelig, kan vi ta vare på og bruke til noe konstruktivt. Phillips Brooks skrev: «Du må lære, du må få Gud til å fortelle deg, at den eneste måten å bli kvitt din fortid på er å lage en fremtid av den. Gud vil ikke sløse bort noe.» Med andre ord: Som møkka kan bli god jord og gi god vekst, kan triste ting danne en frisk jordbunn for ny vekst.
Så hver gang du føler du faller i bakken, bør du plukke noe verdifullt med deg fra der du falt.
Bibelen sier: «Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse.»
Sparsomhet er et ideal, men ikke når du sår det gode såkornet. Da skal du være rundhåndet. Og Gud selv vil hedre den som sparer for å ha mer å gi, og dermed viser en konstruktiv sparsomhet.
