Hedersplassen

Hun møtte opp i hovedkvarteret til den organisasjonen som hadde sendt ut sønnen hennes. Ved inngangsdøren ble hun spurt: «Er du invitert hit i kveld? Det er et arrangement for de betydeligste giverne våre. Har du gitt noe bidrag til organisasjonen vår?» «Dessverre, jeg har nok ikke det,» svarte hun. Dermed ble hun avvist som gjest.

Men da hun gikk sin vei, tenkte hun på sønnen sin, som hadde reist ut som misjonær til Sierra Leone i Vest-Afrika. Han var død og lå begravet i dette landet langt borte. Dermed fikk hun frimodighet til å vende tilbake til hovedkontoret. Hun sa til mannen ved døren: «Jeg glemte noe. Du spurte om jeg hadde gitt noe bidrag. Jeg har gitt den eneste sønnen min som misjonær, og han er begravet i Sierra Leone.»

Dørvokteren tok av seg hatten, bøyde seg i et dypt bukk og sa: «Kom inn!» Så førte han henne fram til et hedersbord langt fremme i salen.

Nå har jeg ikke tenkt å snakke om uviselige og ufølsomme dørvakter, heller ikke om hvor stort det er at noen ofrer noe dyrebart for Guds sak.

For beretningen om moren som ga sin eneste sønn, leder tanken til Jesus, som ble gitt av Gud til verden. Og Jesus er Guds eneste sønn, som vi vet.

Tenk hvor fattige våre liv ville blitt hvis ikke Gud hadde sendt sin eneste sønn for å dø i et fremmed land! Også de som ikke er kristne, kan forstå at livene deres ville ha blitt mer fattige, for vi kunne ha fått en verden uten mange høyskoler og sykehus, mange medisiner ville ikke ha blitt oppdaget, mange sosiale hjelpetiltak ville ikke ha kommet i gang. Tusener av Jesu etterfølgere har skjønt at de skal gjøre noe godt i Jesu navn, ikke minst mot de svake og fattige.

Jesus har ikke bare lært oss å gi. Han er mer opptatt av at vi med takk tar imot hans store gave. Hele livet hans var en gave, et offer som gjør at vi kan bli løskjøpt fra djevelens herredømme og syndens makt. Jesus døde og sto opp igjen for å fri oss fra skyld, motløshet og frykt. Han døde for å gi oss evig liv.

Derfor er det så riktig å invitere Jesus inn i våre liv – igjen og igjen. Han fortjener den største ære og respekt.

OPM729

Har vært publisert tidligere her på Noreapastoren.no