Barna får være størst i Guds rike (Matteus 18,1-11)

Pixabay/CCL

De av oss som ønsker å være opptatt med å regnes blant de største, vi kan risikere å ikke komme inn i Guds rike. Mens de som gjør seg minst, de kan regne med å komme inn i himlenes rike, og som bonus bli regnet for å være størst i Guds øyne.

Det ligger så naturlig for oss mennesker å sammenligne oss med andre, og dermed prøve å rangere hvem som er flinkest og hvem som fremstår som størst i andres øyne. Denne trangen til å fremheve oss selv følger som en naturlig konsekvens av at vi bærer med oss en fallen syndenatur. Heller ikke Jesu disipler var fritatt fra dette behovet å prøve å finne ut hvem som var den største og flinkeste.
En gang de kom til Jesus med denne problemstillingen, fikk de et heller uventet svar. Mesteren brukte både en symbolhandling og samtidig talte noen kloke ord som skapte både undring og ettertanke hos disiplene. Dette kan vi lese om bl.a. Matteus 18,1-11:

«¹I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike? ²Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: ³Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. ⁴Den som gjør seg liten som dette barnet, han er den største i himlenes rike. ⁵Og den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg. ⁶Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp. ⁷Ve verden for forførelser! For forførelser må komme, men ve det mennesket som forførelsen kommer ved! ⁸Om din hånd eller din fot frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå halt eller vanfør inn til livet, enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. ⁹Og om ditt øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet, enn å ha begge øyne og bli kastet i helvetes ild. ¹⁰Se til at dere ikke forakter én av disse små! For jeg sier dere at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn. ¹¹For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.»

Hvem er størst?
Bibelteksten starter med at disiplene kommer til Jesus for å spørre ham hvem som er størst i Guds rike. Evangelisten Matteus bruker uttrykket «himlenes rike», som i sak er det samme som uttrykket «Guds rike» som de andre evangelistene bruker. Akkurat denne gangen gjaldt ikke spørsmålet hvem i disippelflokken som skulle gjelde for å være viktigst. Akkurat det kan vi lese om skjedde i alle fall en gang senere (Lukas 22,24 ff.). Nei, spørsmålet var mer generelt stilt om hvem som i Guds øyne regnes som viktig, eventuelt mindre viktig.
Jesus svarer ved bokstavelig talt å ta et barn inn i disippelflokkens midte. Både ved denne symbolhandlingen, å vise fram et barn, samt de ordene Jesus knytter til denne symbolhandlingen, får han fram poenget at i Guds rike gjelder andre regler enn ellers i samfunnet. Bare det at Jesus tillater et barn å være til stede der hvor det undervises, var på denne tiden ganske uhørt.

Vi kjenner også denne Jesu holdning til barna da han ved en senere anledning refset disiplene for at de ville vise barna bort fra ham. Den gangen skriver evangelisten Matteus at Jesus tok de små barna på fanget sitt (Matt.19).
Jesus ønsker med sine ord og denne symbolhandlingen å få fram budskapet at de av oss som ønsker å være opptatt med å regnes blant de største, vi kan risikere å ikke komme inn i Guds rike. Mens de som gjør seg minst, de kan regne med å komme inn i himlenes rike, og som bonus bli regnet for å være størst i Guds øyne.

Vende om
«Uten at dere omvender dere og blir som barn …» setter Jesus som en forutsetning for å regnes som Guds barn, en himmelborger. Hva tenker Mesteren på når han her bruker begrepet «omvender dere»? Omvendelse kan brukes på flere måter. For det første skjer omvendelsen når vi for første gang kommer til Gud med våre synder, bekjenner de og tar imot tilgivelsen, og slik blir Guds barn. Samtidig kan vi snakke om en daglig omvendelse, den stadige korrigeringen av kursen i livet, hvordan vi lever disippellivet.
Vi døpes én gang til Kristus. Samtidig handler det å leve i dåpens nåde om at vi daglig legger av oss det gamle og syndige livet, og kler oss i det nye livet vi fikk i omvendelsen og dåpen. Slik sett trenger altså en bekjennende kristen daglig å vende om fra synden. Hver dag trenger vi å bli som barn, totalt avhengige av vår himmelske Far.

Å bli som barn
I bibelteksten fra Matteus 18 møter vi uttrykkene «å bli som barn» og «å gjøre seg liten som et barn» (v.3-4). Hva er det ved barnet, eller hva eier barnet som et voksent menneske trenger å få del i?
Fort kan vi havne der at vi sier at barna er så uskyldige, ydmyke og dermed rene i tankelivet. Men, det er neppe Jesu mening her. Og, et slikt syn stemmer heller ikke med erfaringene de som har barn har gjort seg. Jesus leter ikke etter de mulige positive egenskapene et barn måtte ha. Nei, i stedet skal vi tenke at det er hjelpeløsheten Jesus vil løfte fram. Et barn er og forblir totalt avhengig av noen utenfor seg selv. En baby vil knapt overleve et par døgn hvis ingen voksen tar ansvar for det.
Slik må vi som voksne troende fortsatt erkjenne at vi i oss selv er syndere som er totalt avhengige av at Gud gir oss nåde og daglig tar seg av oss. Den som slik innser, bekjenner og tar til følge sin egen hjelpeløse tilstand, han og hun vil regnes som «fattige i ånden/seg selv», slike som Jesus roser i Bergprekenen (Matteus 5,3).

Barn eller barnslig?
Samtidig som at Jesus snakker positivt om «å bli som barn», så trenger vi å skille mellom det å være barn og det å leve barnslig. Som barnet som ikke kan yte noe eller prestere gode gjerninger for å være barn av sine foreldre, så kan heller ikke en troende gjøre seg fortjent til vennskapet med Jesus, til å være Guds barn. Noe annet derimot, er det å leve barnslig. Da framstår jeg som umoden. Jeg framstår korttenkt og har liten eller ingen vilje til langsiktig tenking. Livet handler om umiddelbar behovstilfredsstillelse. Ja, alt dreier seg om meg og mitt.

I åndelig betydning er å leve barnslig å leve et grunt liv. Jeg lever på enkel åndelig føde, melk i stedet for fast føde (1.Kor.3,2; Hebr.5,12-13). Jeg makter ikke å vokse i nåde og kjennskap til Gud. Derfor ber Bibelen den troende om å legge av seg det barnslige. «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.» (1.Kor.13,11).

Hvis «barnetroen» ender opp med å leve på et åndelig eksistensminimum, så lever vi dessverre umodent, barnslig. Derimot – å møte Jesus på en barnlig måte, handler om å strekke ut dine tomme hender i hjelpeløshet mot han som kan fylle alle våre åndelige behov. Ja, slik vil en sunn og sann troende vokse opp til å bli et barn når han og hun blir stor.

Ta imot eller forføre
«Den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg. Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp. Ve verden for forførelser! For forførelser må komme, men ve det mennesket som forførelsen kommer ved!» (v.5-7).
Med disse alvorlige ordene vil Jesus advare oss mot faren for å føre en annen troende til synd og frafall. Motsatsen til «å ta imot et lite barn» består i «å forføre én av disse små». Ordet som på den greske grunnteksten brukes for «å forføre/å føre på avveie» kan oversettes med «å skandalisere». Altså – den største skandale vi kan gjøre, slik Gud ser det, er å føre noen bort fra troen på Jesus Kristus.
Når Mesteren her bruker uttrykket «disse små», så er det nok primært disiplene og ikke selve barna han har i tankene. (Slik brukes uttrykket også andre steder i Matteusevangeliet, 10,42; 25,40.45).
Men om det er store eller små Jesu disipler som føres på avveier, så er det uansett en katastrofal skandale. Ja, Jesus bruker selv et så sterkt bilde til sammenlikning, at han snakker om at det faktisk ville vært bedre for den som er ansvarlig for forførelsen at han hadde druknet med en kvernstein hengende om halsen. Med dette bildet får Jesus fram dødsalvoret i å forårsake at noen faller fra troen på ham.

Hel eller halt?
«Om din hånd eller din fot frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå halt eller vanfør inn til livet, enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. Og om ditt øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet, enn å ha begge øyne og bli kastet i helvetes ild.» (v.8.-9).
Jesus fortsetter sin tale til disiplene med å understreke alvoret, ikke bare med å føre andre til frafall, men også i selv å falle fra troen. Bildebruken med både kvernstein rundt halsen og å kvitte seg med en fot eller et øye, kan på den moderne bibelleseren virke makaber og støtende. Dette er neppe en bibeltekst vi vil velge å ta fram på søndagsskolen. Men – et voksent reflekterende menneske vil skjønne poenget i bildene Jesus her bruker.

Jesus vil få oss til å forstå at troen på ham vil ha sine omkostninger. Noe må vi være villige til å tape. Mesteren utfordrer oss på kortsiktig eller langsiktig tenkning og prioriteringer. Valget kan stå mellom et godt og behagelig liv her og nå, men en evighet i fortapelsen. Eller – vi kan velge å ta noen smertefulle omkostninger her og nå, men komme til Guds rike.
Samme bildebruk møter vi også i Bergprekenen (Matt.5,29ff.) Der gjelder det seksuelle fristelser. Her i Matteus 18 snakker Jesus generelt om fristelser. Om vi skulle våge oss på å tenke på konkrete synder, så kan det være fristelsen til selvdyrkelse eller forakten for «de minste» Jesus her har i tankene.

Frelse for Guds ansikt
«Se til at dere ikke forakter én av disse små! For jeg sier dere at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn. For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.» (v.10-11).
Bibelavsnittet avsluttes igjen med en formaning om å ikke forakte eller forføre noen av Jesu etterfølgere. Her bringer Jesus inn himmelens engler. Han sier at det i himmelen finnes engler som daglig ser Guds ansikt. Og, kanskje er tanken her at disse englene på en måte taler «de små» sin sak innfor Gud. I denne bibelteksten finner vi ingen tanke om at hver troende har sin egen skytsengel, eller at «de små» når de dør blir engler. Akkurat det er ingen kristen tanke, men i stedet forestillinger farget av allmennreligiøst tankegods.

Siste bibelverset, som sier at «Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt» (v.11) mangler i de eldste bibelhåndskriftene. Trolig har verset senere blir redigert inn i Matteusevangeliet, inspirert av Lukas 19,10. Uansett – så er det en høyst bibelsk tanke at Jesus Kristus kom til jord for å frelse fortapte mennesker, uavhengig om man regnes blant «de minste» eller «de største». Hos Herren Gud gjelder ikke rang, stilling og posisjon. Overfor Den hellige Gud gjelder bare nåden – den vi får ikke på grunn av noe hos og ved oss selv, men på tross av det vi er og har gjort. Nåden gjelder kun på grunn av hva Jesus har gjort for å frelse oss hjem til Guds rike, himmelens rike.

BS 2242

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

«Denne trangen til å fremheve oss selv følger som en naturlig konsekvens av at vi bærer med oss en fallen syndenatur.» Tenk over/samtal om denne setningen, men også om det er en like stor fare å tenke for lite om seg selv, å gjøre seg mindre betydningsfull enn vi ble skapt til å være.
Tenk over/samtal om dette med omvendelsen – at Gud kaller oss til omvendelse på minst to måter; å bli Guds barn samt det å leve i daglig omvendelse. Hva betyr det?
Hva mener Jesus når han ber oss om «å bli som barn»?
Prøv å sette ord på forskjellen på det «å være barn» og det «å leve barnslig».
«Mesteren utfordrer oss på kortsiktig eller langsiktig tenkning og prioriteringer. Valget kan stå mellom et godt og behagelig liv her og nå, men en evighet i fortapelsen. Eller – vi kan velge å ta noen smertefulle omkostninger her og nå, men komme til Guds rike.» Hva tenker du/dere om disse setningene?