Sorgen og dansen i pardans
Så godt som alle av oss vil med årene erfare at livet byr på både opp- og nedturer. Også motbakkene vil uunngåelig møte oss – for noen brattere og tyngre enn for andre.
Sammen med resten av familien hadde hun møtt livets bratteste motbakke
hardt og brutalt. Tidlig i tenårene mistet hun moren i sykdom. Døden frarøvet ungdommen den tryggheten moren representerte i jentas liv.
Mange år senere står hun bak en talerstol og forteller menigheten om sitt livs største sorg. Nå trygg i troen, deler hun sine erfaringer med sorgarbeidet hun måtte gå gjennom. Damen ønsker å fortelle om hvor Gud var i tider med sorg. - Uten troa mi og Gud, tror jeg ikke jeg hadde kommet gjennom denne sorgen.
Hun blar opp i Bibelen, og deler noen visdomsord av kong Salomo i det gamle testamentet.
«Det finnes en tid til å sørge og en tid til å danse.» (Forkynneren 3,4)
Vi skal få bruke tid til å sørge over tapet, å være i sorgen. De som opplever store tap, kan vitne om at sorgen ofte kommer i ulike faser. I starten kan noen kjenne seg følelsesløs. Så overtar gradvis savnet og de mørke tankene. I denne perioden kan mange kjenne at Gud oppleves fjern. Heldigvis erfarer mange det som hun i ettertid kalte «vendepunktet». Så kan håp og trøst gradvis slå rot og finne feste i livet og framtiden.
Damen forteller også menigheten om hvordan «dansen», som et bilde på gleden i livet, hjalp henne. Dansen representerer takken og gleden over Guds velsignelser og de gode opplevelsene vi kan få. - Sorgen og dansen går sammen, de avløser hverandre, sier hun.
- Uten sorgen mister dansen noe av sin glede, og uten dansen blir sorgen for tung til å bære, legger hun inn over oss som lytter.
I bakspeilet kan mange, som bl.a. tenåringen som mistet moren sin, erfare at sorgen og dansen går side om side, nærmest som i en pardans. Og – Gud holder sin usynlige hånd fast ved oss både i tider med sorg som i tider med dans. Alt har sin tid.
TRV 372
Svein Anton Hansen, publ. 29.april-22