Gi en gave
Kjærlighet i det kristne fellesskapet

Kjærlighet i det kristne fellesskapet

Første Johannes brev har dype og praktiske sannheter om den kristne troen og livet som Jesu disippel. I dag skal vi snakke som kjærlighet mellom de kristne, kjærlighet i de helliges samfunn, i det kristne fellesskapet. Vi leser fra 1 Johannes brev 1:1-7:

Av Asbjørn Kvalbein

 

 

 

«Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.

Og dette skriver vi for at vår glede skal være fullkomme. Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham. Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd.»

En upersonlig verden

Vi lever ikke bare i en digitalisert verden, men også en upersonlig verden. Du må huske koder og passord, men glemmer navn. Det har knapt noen gang vært større behov for menneskelig fellesskap enn nå.

Nøkkelen til det virkelige fellesskapet er at Jesus har stått opp fra de døde, han lever iblant oss. Han var fra begynnelsen, han har trådt inn i verden. Han har forlatt oss, men er usynlig til stede iblant oss.

Fire ganger i teksten vi leste, brukes ordet samfunn. Fellesskap. Det handler om et fellesskap innen Gud – Faderen, Sønnen og Ånden. Så har Gud inkludert i dette fellesskapet apostler og profeter som brakte fellesskapet til alle som tror. Dette samfunnet kan vi alle få delta i.

Det fins ingen tid da Jesus ikke eksistert, det fins ikke noen tid da han ikke kommer til å finnes. Vers 1 «Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.»

Ingen eventyrfigur

Jesus er ingen eventyrfigur. Han er ingen mytologisk skikkelse eller en tegneseriefigur, som en supermann eller Donald Duck. Han var av kjøtt og blod her i verden, med hud og knokler, muskler og ledd, akkurat som du og jeg, og alt dette har han tatt med seg inn i evigheten, men på en herliggjort måte.

Det er gitt en enorm velsignelse ved det å ha et personlig forhold til Jesus Kristus. Det kan summeres opp i ordet samfunn – fellesskap. Det er et av de mange velsignelsesrike ordene i Det nye testamente.

Ordet kan lett misforstås. Vi tenker lett på en eller annen sosial aktivitet. Vi spiser sammen, prater sammen og leker sammen. Vi tenker lett på samfunn i tilknytning til et sted. Men det er noe mer usynlig. Det greske ordet koinonia betyr å dele et fellesskap. Hva er det vi deler sammen? Svaret kan gis i et ord, et navn: Jesus. Når vi er gjenfødt til tro på Jesus, så er vi født inn i Guds familie, og som medlem i Guds familie kan vi ha fellesskap med hverandre.

Ikke et ensomt liv

Derfor trenger ikke et kristenliv være et ensomt liv. Bildet av kirken eller menigheten i Det nye testamente er alltid et liv som leves i fellesskap med andre. Som en kropp med mange lemmer og organer, som et vintre med mange grener, et tempel med mange steiner, som en familie med mange barn og søsken. Gud har ingen enebarn.

Tenker du over at du er blitt frelst for å ha fellesskap med andre kristne? En av de store tragediene i vår tids forsamlinger er at vi har for mange ensomme kristne. De fins overalt. De kan møte fram på samlingene, men blir aldri kjent med noen. De opplever verken vennskap eller fellesskap. Du kjenner dem ikke, og de kjenner ikke deg. Dette er trist, for dette er en del av gleden ved det kristne livet, at vi har fellesskap med hverandre.

Dette er en horisontal velsignelse, men det er også en vertikal: Vi har fellesskap med Gud. «Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.» (1Kor 1:9)

Du kan ikke ha fellesskap med Guds familie hvis du ikke har fellesskap med Far, og hvis du ikke har fellesskap med Sønnen. Vil du ha fellesskap med familien, må du ha fellesskap med Far, som setter deg i samfunn med Sønnen. «Dette skriver vi for at vår glede skal være fullkommen.» (v. 4)

Fyldig glede

Dette ordet betyr at gleden skal bli fylt med en komplett fylde. Johannes sier: Jeg vil at dere skal ha en total glede, en glede som er fylt opp, ikke bare en fjerdedel, ikke halvfull, men fullt opp, full glede.

Gå gjennom travle folkemasser og se etter hvor mye glede du finner. Vår generasjon har masse underholdning, flere steder å gå, mye å lese og se på skjerm. Likevel ser gleden ut til å ligge på et bunnivå.

Vet du hvorfor? Vi har ikke grepet Guds glede.

«Du lærer meg livets vei, hos deg er glede i overflod, fryd uten ende ved din høyre hånd.» (Sal 16:11)

Vil du ha virkelig glede, trenger du fellesskap med Frelseren og med hans hellige venner. Hvis du ikke vil bli involvert i samfunnet med de troende på bedehuset eller i mindre grupper av Guds folk, så vil du ikke nå fram til den fylden i ditt kristne liv som Gud ønsker at du skal kjenne. I dette samfunnet kan du bygge relasjoner og ha fellesskap og vennskap på flere plan.

Rikdom og oppmuntring

Fellesskap innebærer rikdom. Det er så mye vi kan lære av hverandre, og så mye vi kan dele videre med hverandre.

Fellesskap betyr oppmuntring: Fork 4:9-10: «Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp.»

Fellesskap gir glede. Du har vel hørt det gamle ordet: Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg. Det er mye morsommere å le når noen ler sammen med deg, og det er lettere å gråte når noen gråter sammen med deg.

Røttene knyttes sammen

Jeg leste en artikkel om trær som lærte meg noe spesielt. Når røttene fra forskjellige trær møtes under jorden, utløses et stoff som gjør at de ikke konkurrerer, tvert imot. Det er en slags sopp som knytter røttene fra forskjellige trær sammen. Derfor kan en hel skog være knyttet sammen. Hvis ett tre har tilgang til vann, kan et annet ha tilgang til noe nærende, et tredje ha spesielt mye tilgang til sollys. Da har disse trærne midler til å dele med hverandre og støtte hverandre.

Vi som kristne har samme rot. Vi har røttene i Jesus Kristus. Men vi trenger å strekke ut grenene og røre ved hverandre, ha fellesskap med hverandre, bruke tid med hverandre, ha kontakt med hverandre, bli kjent med hverandre og oppmuntre hverandre, slik at vi kan bli alt det Gud ønsker at vi skal være.

Delingskultur

En kristen delingskultur har vært mer eller mindre til stede gjennom hele kirkehistorien. Troende som viser omsorg for hverandre rent praktisk. Kan denne omsorgen bli fornyet i vår tid? Hvordan?

Aller mest trenger vi deling, ikke av materielle ressurser, men av åndelige verdier.

Du har kanskje hørt om pastoren som en gang kom på besøk til en mann som sa han var en kristen, men han så ingen hensikt med å gå på bedehuset. Det trengs ikke noen kontakt med andre kristne for å være en kristen, påsto han. Pastoren begynte ikke å argumentere, men lente seg fram, tok en ildtang og stakk den inn i peisvarmen. Han plukket opp en brennende kvist og la den ned for seg selv. De to mennene så på i taushet mens den glødende kvisten begynte å ryke og etter hvert ble kald. Før han dro, la pastoren hånden sin på skulderen til mannen og sa: - Om hjertet ditt er kaldt eller varmt, avhenger av om du er i varmen sammen med de andre.

Som kristne er vi som veden i flammene, når vi holder sammen, vil flammene vokse. Når vi skilles fra hverandre, vil ilden dø ut.

Bygge og vedlikeholde

Hvordan bygger vi og vedlikeholder vi det kristne fellesskapet?

Noen blir irritert over at vi stadig skal snakke om synd og bekjennelse av synd i forkynnelse og fra talerstolene. Men vi må være opptatt av det, fordi Bibelen stadig viser til det. Synd skiller oss fra Gud og fra hverandre. Å leve i synd – det løgnaktige, det uoppgjorte, det som ikke tåler lyset, det bitre i brutte relasjoner – legger et mørke inn i det kristne fellesskapet. Men å vandre i lyset, åpenhet, bekjent og tilgitt, renser fra synd i Jesu blod – til et vidunderlig fellesskap og samfunn med hverandre.

Så ikke bli ferdig med å erkjenne eller innrømme synd – og bekjenne og la deg rense fra synd.

Ser vi ned på noen?

Nå vil jeg stille et viktig spørsmål:

- Er vi virkelig glad i hverandre? Eller ser vi ned på noen av våre kristne brødre eller søstre?

I enkelte miljøer har jeg møtt personer som holder seg for å være kristne, men som ser ned på grupper eller enkeltpersoner som ansees for å være for enkle, uvitende eller trangsynte. Å regne seg som så mye bedre enn andre er en fariseisk holdning som vi ikke må smittes av. Apostelen Paulus advarer mot dem som regner seg som så kloke og vise i denne verden. De har ikke mye å stille opp med, for Gud har jo gjort denne verdens visdom til dårskap.

Martin Luther skrev at han ofte hadde vært utsatt for alvorlige prøvelser og sorger. «I slike tider søker jeg fellesskap blant troens mennesker. For den mest ydmyke hushjelp har ofte trøstet meg. Det er ikke for ingenting Kristus samler sin forsamling rundt Ordet og sakramentene. Et liv alene må unngås så mye som mulig.»

Får Bibelen plass?

Det leder over i et nytt spørsmål å prøve seg på: - Lar vi Bibelen få en sentral plass i fellesskapet?

Johannes beskriver Ordet som livsens ord. Det ordet som skapte liv, og det ordet som fornyer livet for oss. Som Luther sier: Hva skogen er for dyret, huset for mennesket, reiret for fuglen, vannet for fisken, det er Den Hellige Skrift for den troende.»

Luther sier et annet sted: «Alt annet kan bedre forsømmes enn Ordet, og intet kan bedre brukes enn Ordet. At det skal være stadig i bruk hos de kristne, det forkynner hele Skriften, og Kristus selv har sagt: Ett er nødvendig, det nemlig at Maria sitter ved Jesu føtter og hører hans ord. Det er den gode del som skal velges og som aldri blir tatt bort. Det er et evig ord.»

«Hvor to og tre forsamlet er i navnet ditt, o Herre,

Der vil du selv dem komme nær og midt iblant dem være.

Du ennå dette under gjør

Og kommer gjennom lukket dør

Til alle dine kjære.» (Landstad)

Rosenius skrev: «Vi må huske at all åndelig elendighet i verden kommer av at Guds ord ikke blir brukt som det skulle. Her er grunnen til all svakhet i kirken og hos den enkelte troende. Men all åndelig velsignelse i verden kommer av at Guds ord blir brukt flittig å gå den rette måten.»

Småmøter

Mange steder har de kalt det småmøter, når Guds venner, gjerne bare noen få, har samlet seg til lesing i Bibelen, bønn og å styrke hverandre med personlige vitnesbyrd. De kunne bygge hverandre opp ved å fortelle om hvordan Herren hadde hjulpet dem i hverdagen. Jeg leste noe i et kristent blad for mange år siden. En nyfrelst tjueåring sa på et av de første småmøtene han var med på: «Jeg som trodde at når jeg blir en kristen, så må jeg gå bort i bedehuset en lørdagskveld og søndagskveld og være i lag med de gamle. Og det mente jeg måtte være trist for en ungdom. Og så får jeg oppleve at dette nettopp er himlen på jord.»

Fredrik Wisløff skrev det så vakkert slik: «De helliges samfunn er de kristnes hjem. Der dekkes det bord hvor de søker sin føde. Der tennes den varmen de trekker inn til fra verdens kulde. Der møter de hjemmets åpne armer, som gir dem forståelse og kjærlighet. Der venter stille fred og hvile etter travle arbeidstimer.»

Ja, når vi samles i de helliges samfunn kan vi gjerne be med Leonard Gudmundsen: «Kom inn til oss, Jesus, og lys opp ditt ord Så trøst vi kan hente derfra. Ditt ord er jo lyset for hver den som tror. Kom, vis oss de løfter du ga.»

Nådegavene

Et nytt spørsmål å prøve seg på:

- Fremelsker vi nådegavene? Oppmuntrer vi den enkelte troende til å ta i bruk nådegavene sine til beste for forsamlingen?

Apostelen Peter forutsatte at alle troende har fått en gave av nåde, ikke for å fremheve seg selv, men for å berike de andre:

«Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde.» (1Pet 4:10)

Guds nåde kommer til oss i mange folder og utgaver, den rekkes gjennom ulike hender. Derfor sto det i gamle oversettelser om «Guds mangehånde nåde». Vi har alle fått noe av denne nåden å forvalte, for å tjene med den nådegaven vi har fått. Det største er ikke å gjøre det som syns aller best, men trofast å tjene i den oppgaven vi har fått. Nådegavene er gaver av nåde. Oppgavene er nettopp gaver – «alt etter den nåden vi har fått.»

Oppsummering

Kjærligheten mellom de troende i Guds forsamling er tema for denne bibelgjennomgåelsen. Jeg vil gjerne summere opp med ord fra Romerbrevet, der Paulus gir sine oppmuntringer: Rom 12:9-16:

«La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode. Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren! Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke. Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. Hold sammen i enighet. Gjør dere ikke for høye tanker, men hold dere gjerne til det lave, og vær ikke selvkloke.»

Vær med i en bønn til Jesus:

Vi som er så vidt forgrenet,

Er i deg hverandre nær.

La oss bli så dypt forenet

Som du med din Fader er!

Ja, i sannhet, la oss brenne

Med din egen himmelild,

Slik at verden klart kan kjenne:

Det er deg vi hører til!

(Grev von Zinsendorf. Sigurd Lunde)

OPL388

Vi vil vise omsorg for hele mennesket og forkynne evangeliet om frelse ved troen på Jesus, med et særlig fokus på områder som er stengt for tradisjonell misjon. Vi gjør det gjennom målrettet bruk av elektroniske og digitale medier nasjonalt og internasjonalt.

Gi en gave

Kontakt oss

38 14 50 20

Bergtorasvei 120,
4633 Kristiansand

post@norea.no

Kontonummer: 8220.02.90158

Vipps-nr: 74066

Send oss en melding