Hvorfor stopper ikke Gud en pandemi? Sover han?
Av Svein Anton Hansen, publ. 24.mars-20
Her følger noen betraktninger om dette at Gud/ Jesus ikke alltid og med en gang griper inn når vi opplever ulike stormer i livet.
I Markus 4 (v.38-39) leser vi at Jesus og disiplene var på vei over Galileasjøen. En virvelvind kom og store bølger slo inn over båten. «Men Jesus selv lå og sov på en pute bak i båten. De vekker ham og sier til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under? Da reiste han seg, og han truet vinden og sa til sjøen: Stille! Vær rolig! Vinden la seg, og det ble blikk stille.»
Jeg vet ikke hvorfor Markus tar med denne detaljen at Jesus lå på en pute. Vi møter en menneskelig Jesus. Også han hadde behov for å sove. Samtidig møter vi Jesus som Gud; han som har makt over vind og sjø. Jesus sov, men han var klar da de vekket ham. Han hadde den gang og han har fortsatt full kontroll. Vi kan oppleve Gud som fraværende når livet stormer. Ja, vi kan lure på om Gud sover.
"Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Våkn opp, forkast oss ikke for evig tid!" (Salme 44,24)
Vår opplevelse av Gud henger ofte sammen med hvordan vi opplever selve livet. Vi skulle gjerne ønske at når livet ble vanskelig, så ville vi oppleve Gud nærmere enn noen gang. I stedet kjenner flere på gudsfraværet når livet blir vanskelig. «Hvorfor Gud?» og «Hvor lenge Gud?» er spørsmål vi da retter til ham. Heldigvis er Bibelen realistisk når det gjelder livet. Den tegner ikke et glansbilde av virkeligheten, eller bare beskriver hvordan livet egentlig og ideelt skulle vært. Nei, personer som Job, kong David og profeten Jeremia undret seg nok av og til over om Gud sov. Men nei, Gud sover ikke. Han har full kontroll, også i koronavirus-tider. Det kan vi fortsatt velge å våge å tro når ulike stormer kaster seg inn over våre sårbare liv. Jesus er en pute du kan hvile ditt liv på.
Her er noen fine setninger fra en sang som kanskje ble skrevet med bibelfortellingen fra stormen på Galileasjøen som bakteppe.
Jeg skulle ei sørge, jeg har jo en venn som bær' på sitt hjerte min nød. Den vennen er Jesus, han elsker meg enn, han elsker i liv og i død.
Han går ved min side, han leder min gang, han blir ikke trett han som jeg. Og nådig han vokter meg livsdagen lang, han sviker ei, svikter meg ei.
Så reiser jeg trygt til mitt herlige land tross bølgene skyhøye går. Om Frelseren sover i båten iblant, han er dog i båten om bord.
OPKL 531
