Trygg vandring i dødsskyggens dal
Favorittvers i Bibelen er ofte universelle. Uansett hvor du kommer vil mange sitere fra blant annet Salme 23 hvis du spør etter bibelvers som har betydd mye, ikke minst i vanskelige tider.
I et av versene skriver kong David: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg.» (Salme 23,4)
Har du i overført betydning opplevd å vandre i mørket? Har du erfaring med å leve der skyggene fra livets onde og vanskelige sider regjerer? Plutselig skjedde en ulykke hvor noen som stod deg nær døde. Du lever med kronisk sykdom som kan virke uhelbredelig. Kanskje overmannes du daglig av angsten for hva som møter deg eller hvem du treffer på butikken. Noen kjenner på frykten for at ektefellen vil gå fra deg. Kanskje måtte du gjennom dødsskyggens dal fordi du tvilte på at Gud kan og vil tilgi de syndene som du gjør om og om igjen.
Hvem kan dypest nede i den mørke dalen si: «Jeg frykter ikke for noe ondt»? Kun den som er naiv? Lever jeg på et falskt håp og lurer jeg meg selv når jeg synger at «jeg ikke frykter for noe ondt»?
Den som vet at Herren Gud er med meg og ikke imot meg, kan vandre trygt i dødsskyggens dal. Jeg vet at det stemmer når kong David synger i Salme 23: «du er med meg.»
Ja, livet har lært meg at alle mennesker, snille som slemme, noen ganger må gå i dødsskyggens dal. Ja, sunn fornuft forteller meg at jeg har all grunn til å frykte at onde ting kan skje. Samtidig kan en sliten, trøtt og ofte mismodig livsvandrer løfte hodet sitt og gå dagen i dag og framtiden frimodig i møte. Jeg trenger ikke bruke kreftene på å finne mulige omveier forbi «dødsskyggens daler». Nei, vanskelige tider vil alle erfare, mer eller mindre. Men, like sikkert kan jeg stole på at Gud går med meg og leder meg alle mine livs dager (v.6). Jeg trenger ikke famle meg alene fram i den mørke dalen. Også i den aller siste dødsskyggens dal vil Gud være med meg.
«Jeg er i Herrens hender når dødens bud meg når. Mens lyset stilt nedbrenner, fra ham jeg hilsen får. Han gir meg stav i hånde, han gir meg trøst i sinn, og glemt er ve og vånde på vei til himlen inn.»
TRV 082
Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren
