Ble det for mye av det gode?
Sommer, ferie og fridager. Hva ønsker du deg da? Du håper sannsynligvis på sol, i alle fall ikke regn. Enkelte sommere virker det som om solen har tatt ferie, at regnet har fått blankofullmakt til å falle ned så mye det bare ønsker. Vel, at jeg ikke ble så brun som jeg ønsket, kan neppe kalles krise. Langt verre er det for bønder som ser at korn- og grønnsakåkrer står under vann. Jorden er allerede så regnfull at den ikke klarer å ta unna det nye vannet som kommer. Kornaks, gulrøtter, kål- og løkplanter råtner. Det som skulle være en velsignelse, det ble en forbannelse. Det som skulle skape vekst, det førte til forråtnelse. Regnet som skulle skape liv, det førte i stedet til død. Det ble for mye av det gode.
Det åndelige livet, det nye livet jeg fikk da jeg kom til tro på Jesus, kan liknes med et frø som vokser til en plante. Troslivet må næres for at det ikke skal dø. Troen på Jesus holdes i live og vokser når jeg tilfører det næring. Paulus bruker bildet med vann når han skal si hvor viktig det er å ta vare på det nye livet Gud har plantet i meg. «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst. Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid.» (1.Kor.3,6-8).
Menigheten og den enkelte sitt trosliv sammenliknes altså med en plante. Paulus plantet enkeltpersoner og menigheter inn i Guds rike. Hans venn Apollos fikk oppgaven med å følge opp de nye kristne. Han skulle vanne plantene med blant annet bibellesning, forkynnelse, bønn og forbønn. Paulus skriver om å få lønn etter sitt eget arbeid. Ved å uttrykke seg slik, understreker han at hver enkelt av oss har ansvar for vårt eget gudsliv. Troen må få riktig og nok påfyll. Tar jeg det lett med å fylle på med Guds ord, da bør det ikke overraske meg om kristenlivet føles tørt og Gud virker fjern. Dette kan være en stor utfordring, eller skal vi si et problem for mange kristne. Vi tar for lett på vanningsansvaret. Trosplanter holder på å tørke ut. Gudslivet vokser dårlig på en tørr og solsvidd åker.
En dag jeg var ute og gikk, passerte jeg en åker hvor løkplantene nesten stod under vann. Dette fikk meg til å gruble over om det gode noen ganger kan bli et problem. Jeg tenkte; kan det skje at jeg får for mye av Bibel og bønn? Er hode og hjerte allerede så fylt av kristentro, at enda mer påfyll bare gjør at jeg ikke setter pris på Guds Ord? Kan det være at noen kristne foreldre blir for ivrige, at de gir barna for mye kristent påfyll, slik at barnet eller ungdommen til slutt får kristentroen i halsen? Jeg er ganske trygg på at dette ikke er hovedproblemet i kristen-Norge. Likevel, jeg har i årenes løp møtt noen som vokste opp i et bekjennende kristent hjem, men som nå i voksen alder holder seg langt unna kirke og bedehus. Hvorfor? Det ble for mye av møter og kristne aktiviteter. Påfyllet ble for massivt. Rammene som skulle ta imot den gode påvirkningen ble for trange. Påvirkningen ble for massiv. Til slutt råtnet trosspiren og livet med Jesus døde ut.
Her trenger ikke minst kristne foreldre visdom til å velge riktig mengde påvirkning og åndelig påfyll. Barna er jo forskjellige og kan ta det ulikt. Noen vil og kan klare mye. Andre kan stå i fare for å få kristentroen i halsen. Selv om fasit ikke finnes, så kan dette kanskje være noen gode råd: Start tidlig med å lese litt fra en barnebibel for barna. Ta de tidlig med på møter, slik at de kan glede seg til å gå til kirke og bedehus. Send de unge på leirer og festivaler hvor de møter andre kristne på sin alder og opplever det kjekt å være. Ikke press barna til å være med på møte når du merker at lysten ikke er tilstede. Til slutt; glem ikke å be til Gud om visdom slik at du vet å bruke riktig mengde vann for å vanne den åndelige planten barnet ditt og ungdommen din er.
TRV 018
Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren
