Nåde, nåde!

Nåde, nåde!

Han hadde tapt slåsskampen i skolegården mot bøllen fra den andre klassen. Med bøllens knyttede neve over seg, var det bare en ting å gjøre, nemlig rope «nåde, nåde!»
Svein Anton Hansen, 8.okt.-17

Heldigvis var det ikke meg som lå underst med ryggen mot asfalten i skolegården. Opplevelsen og bildet står likevel levende for meg flere tiår senere. Det skjedde noen ganger at et par gutter i ungdomsskolen barket sammen og sloss. Knyttneveslag og spark ble delt ut. Vi andre stod rundt og så på. De fleste var stille, mens noen heiet på den av klassekameratene de likte best. Gutter tar ofte uenigheter ut på en fysisk måte, mens jenter kan drive psykisk mobbing og utestengelse.

Det var dette ordet «nåde» som til slutt ble ropt av han som lå underst. Han hadde innsett at han hadde tapt kampen. Å rope «nåde» var å signalisere at slaget var tapt. Tapere søker nåde, mens vinneren forhåpentligvis viser nåde. 

Jesus ble ofte kalt «synderes venn». Han hang med de som ble sett på som tapere i datidens samfunn, de som ingen andre ville bruke tid og krefter på. Tollere, skjøger, fattige, spedalske, men også syke og besatte. Jesus hadde en egen tiltrekningskraft på mennesker de andre ikke syntes det var enkelt å like, elske eller være sammen med.

Hvis Jesus var og er «synderes venn», så er han også «taperes venn». Den som ser og erkjenner sin synd, han har på en måte tapt overfor Gud. Men, når jeg etter å ha erkjent synden velger å bekjenne den, da har jeg egentlig vunnet. For Gud gir nåde til de av oss som, kanskje ofte motvillig, innrømmer våre synder, nederlag og tap. 

I Romerbrevet 5,6 skriver Paulus: «Mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.»
Sagt med et litt mer forklarende språk: Mens vi ennå var fortapte syndere i Guds øyne, så valgte han likevel å sende Jesus til jorden for å dø på et kors for tapere som deg og meg.
Jesus døde på et kors. Ingen av oss kunne kreve at Gud skulle ordne opp i alt tullet og ondskapen vi hadde stelt i stand. At Jesus likevel valgte å ordne opp, det kaller vi for «nåde». 

I kristelig språkbruk finner vi og bruker vi uttrykket «nåden alene». Martin Luther som startet reformasjonen for ca 500 år siden, blir husket for nettopp dette uttrykket. «Nåden alene» beskriver kjernen i den kristendomsforståelsen Martin Luther skapte. Vel, han skapte vel egentlig ikke en ny kristendomsforståelse. Han gjenoppdaget evangeliet om Guds nåde. 

Gud er ingen bølle som sitter på tapere og syndere og vil dele ut slag til deg og meg. Gud er en nådig Gud. Han vil gjerne tilgi synder. Gud deler ikke ut slag lenger. Men, en gang for 2000 år siden brukte han sin hånd til å spikre Jesus til korset. Han gjorde det slik at Han i dag kan åpne sine hender å dele ut nåde til den som søker tilgivelse for sine synder og nederlag.

TRV 026