Vår og soloppgang
André Bjerke skriver vakkert om dette:
«Tro ikke frosten som senker en fred
Av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
Tidlig vår.
Tro ikke mørket når lyset går ned
I skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
Soloppgang.»
Bibelen omtaler «Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss». Hvordan kommer denne soloppgangen til uttrykk når et menneske lever i «sjelens vintermørke natt»? Ordet omtaler vår Frelser, som «skal gå fram for Herrens åsyn for å rydde hans veier, for å lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt» (Luk 1,76-78). Kanskje den egentlige våren i et menneskeliv er få oppleve at det vi har gjort galt, blir tilgitt?
OPK695
Har vært publisert tidligere her på Noreapastoren.no
