Jeg fant deg
Det ble foreldrene også. De dro ut i skogen for å lete etter henne, de klappet i hendene og ropte ut. Men det kom ikke noe svar. Det ble mørkt, og foreldrenes rop ble mer og mer intens.
Den lille jenta prøvde den ene stien etter den andre, men ingen av dem kjente hun igjen, og ingen av dem førte henne hjem. Hendene ble såre etter at hun hadde grepet om kvister og grener i overgrodde områder. Knærne ble skrapet opp mens hun snublet seg frem i mørket. Ansiktet ble sterkt preget av gråten og alle tårene hennes. Hun ropte på mor og far, men skogen syntes å sluke ordene. Etter å ha lett etter veien hjem i mange timer, kom den utslitte jenta til en klaring i skogen, der hun krøllet seg sammen på en stor steinhelle og falt i søvn.
Nå hadde foreldrene fått med seg venner og naboer, ja, også helt fremmede, for å lete etter den lille jenta som var blitt borte. I løpet av natten var det mange av de som lette, som dro hjem. Men det gjorde ikke faren. Han lette hele natten frem til morgenen.
Da det første morgenlyset viste seg, så han datteren i fast søvn på en flat stein i en klaring i skogen. Han løp så fort han kunne bort til henne og ropte ut navnet hennes. Dette fikk jenta til å våkne. Hun gned seg i øynene. Hun rakte armene mot ham og ble møtt av hans sterke favntak.
«Pappa!» sa hun. «Endelig fant jeg deg!»
Ja, slik kan det se ut når vår himmelske Far leter etter oss og verver all den hjelpen han kan få for å finne oss. Han løper mot oss. Han roper på oss. Så kommer vi til sans og samling, gnir oss i øynene, strekker ut armene og finner ham som så lenge har lett etter oss.
Som forfatteren Ken Gire sier det: Han leter etter oss på veien til Damaskus eller Emmaus eller hvor som helst vi vandrer, til og med på veien i skogen der det ikke er en sti å finne, der vi må innrømme at vi har gått oss vill. Han møter oss på en stein i klaringen eller utenfor en by i Samaria. Han tar imot oss i mørket, slik han tok imot Nikodemus, eller i arbeidet, mens vi drømmer eller når vi leser i Bibelen.
Det fins ingen skog så dyp at han ikke kan finne oss, ingen natt så mørk at han ikke kan se oss midt i all vår frykt, der vi har krøllet oss sammen i utmattelse.
Han finner oss, eller vi finner ham, etter hva slags vinkel vi ser det fra. Av og til bryr vi oss ikke om å tenke på vår himmelske Far.
Av og til lengter vi desperat etter ham. Forfatteren C.S. Lewis skriver i en av bøkene sine: «Det har vært tider da jeg har tenkt at vi ikke ønsker oss himmelen. Andre ganger finner jeg at jeg undrer meg over om vi i dypet av vårt hjerte noen gang har ønsket oss noe annet.»
Sjelens lengsel kan være dramatisk, eller den kan ha falt i søvn. Men vær aldri i tvil om at den kjærlige Gud og far i himmelen hele tiden vil søke og finne deg.
OPM666
