Kan noen fortelle ...
Forkynneren J. Wallace Hamilton forteller om en gruppe amerikanske soldater som var stasjonert i London nettopp under første verdenskrig. De hadde fått ordre om at neste dag skulle de bli transportert til krigsfronten. Mens de hadde oppholdt seg i London, hadde mange av soldatene gått mye i en spesiell kirke. Denne menigheten arrangerte på kort varsel en middag for soldatene kvelden før de skulle dra av sted.
Det ble en kveld med mye glede, og samtalen fløt lett. Før presten skulle avslutte med å lyse velsignelsen, ble en av soldatene utpekt til å uttrykke en takk for den store gjestfriheten og den gode middagen. Han var en sjarmerende mann, som virkelig hadde talegaver. Da han var i ferd med å avslutte hilsenen sin, sa han: «I morgen drar vi til Frankrike, til skyttergravene, og der skal vi dø.» Han mente ikke å si det slik, men slik falt ordene. Litt brydd så han rundt seg, lette etter ord, og så spurte han: «Kan noen fortelle oss hvordan vi skal dø?»
Ingen lo, ingen smilte. Det ble en pinlig pause, og ingen sa noe. Soldaten lurte på om han hadde sagt noe helt feil. Da gikk et av menighetsmedlemmene bort til pianoet, der de nettopp hadde spilt muntre viser. Nå begynte hun å spille evangeliske sanger og salmer. Mens melodiene smøg seg inn i hjertene, ble alle nødt til å tenke på spørsmålet om liv og død. Uten at noen hadde lagt planer for det, ble selskapet til et slags bønnemøte der de som var til stede, måtte vende seg til Gud og be ham ta seg av fremtiden deres.
Et lite spørsmål kan lede tankene i en helt ny retning. De fleste syns det er skremmende å snakke om døden og det som kommer etter. Men får vi rett kunnskap om disse tingene, trenger ikke en samtale om livets dypeste spørsmål bli pinlig eller nifs. For det går an å se fremover med håp og forventning. Vi er ikke bare individer som er blitt til etter milliarder av tilfeldigheter. Vi er skapt av en kjærlig og allmektig Gud. Hans planer omfattet også et liv for deg, og det livet ønsker han skal vare evig.
På sørvestkysten av Skottland ligger en liten landsby som heter Whithorn. På den gamle kirkegården der står det en gravstein med denne fengslende teksten: «You think I’m forgot. I’m not.» Du tror jeg er glemt – det er jeg ikke. Nei, ingen som Gud har skapt, er glemt av ham.
Men det pinlige er at vi glemmer Gud, eller vi rett og slett skyver ham ut av tankene. Likegyldigheten for Gud er en av de mørkeste sidene ved oss. Men Gud er villig til å tilgi. Han har sendt Kristus som soning for syndene våre. Tror vi på dette, er himmelen og det evige liv med glede hos Gud åpnet for oss. Han har latt det stå i Bibelen: «Jeg vet om dine gjerninger: Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen. For du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn.» Du er ikke glemt, hold fast på Guds ord, og ikke fornekt Jesu navn. Da kan du se frem mot det evige livet.
OPM623
