Når livet tar en ny retning
Men de avskriver ikke Gud fra livet sitt, og han velsigner på overraskende måter.
Jeg vil si litt om en kvinne i Bibelen som heter Rut. Her er en av de sterkeste kjærlighetshistorier i Skriften. Men det handlet om en enke. Hun var en ung moabitt, av et folkeslag som israelittene i gammel tid ville regne som mindreverdig. Ikke desto mindre ble hun gift med en ung jødisk mann. Han var kommet til Moab sammen med familien sin, fordi det var hungersnød i Betlehem, der han kom fra. Men så rammet tragedien. Trolig i en epidemi døde både mannen hennes, svogeren hennes og svigerfaren. Tilbake satt Rut, svigerinnen og svigermoren – tre enker uten lyse utsikter i den tidens samfunn.
Ruts svigermor, som het No’omi, ville dra tilbake til Betlehem, for der var det slutt på hungersnøden. Hun oppfordret de to svigerdøtrene til å bli igjen i sitt eget land, der de sikkert kunne finne nye menn. Men Rut nektet å forlate svigermor, fordi hun hadde sett hvordan No’omis tro på Gud hadde vært en kraft gjennom de harde årene. Rut sa: «Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»
Med disse meislede ordene sa Rut: – Jeg vil tro på din Gud, Den høyeste fra evighet, himmelens og jordens skaper, menneskenes Frelser og Herre. Hun foretrakk sin svigermors Gud fremfor sine egne mange avguder. Riktignok risikerte hun å leve resten av livet som en fattig blant fremmede. Moabittene var ikke velsett blant jødene. Det var ikke lett å se for seg et ekteskap med en jødisk mann i jødenes hjemland.
Men på grunn av Ruts tro på Gud virket nå alle gode krefter sammen for henne. Den avdøde ektemannen hadde rett til en eiendom. På grunn av et menneskevennlig lovverk og en diplomatisk og lur svigermor, og ikke minst ledelsen fra Guds side, fikk Rut nå både prinsen og et lite kongerike. Boas, en mann laget av hel ved, med integritet og karakter, kjøpte tilbake landet Rut hadde arverett til, og selv giftet han seg med Rut. De ble foreldre til en gutt som het Obed, som senere fikk sønnen Isai, som igjen fikk sønnen David, som igjen var stamfar til Jesus.
Slik ble den fremmede, moabittkvinnen Rut, en av stammødrene til Jesus. Og hele hendelsen med Rut ble et forbilde på at Jesus som Frelser, akkurat som Boas, kjøpte tilbake et pantsatt land og kjøpte oss til seg selv som sin egen brud.
Rut tok en avgjørelse: «Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.» En slik overbevisning lyser det av gjennom historien. En slik holdning bærer også i dag. For når livet tar en ny retning, har Gud ikke mistet kontrollen. Han har lagt gjerninger ferdige for at vi skal gå inn i dem. Han vil la alle ting tjene dem til gode som elsker Gud.
Sorgen kan bli en inngang til et nytt landskap og en ny bestemmelse. Enhver sterk opplevelse er et kall til å kaste seg i Herrens armer og stole på at han vil velsigne gjennom alt.
OPM568
