Sorgens og ensomhetens vei

Foreldrene mine er borte, venner og søsken er få, og de har nok med sitt. Årene preget av ensomhet blir lange og tunge.
 
For over tre tusen år siden levde det en kvinne som het Hanna. Hun hadde familie. Både ektemann og en medhustru, for mannen hadde to koner. Men hun hadde ikke egne barn. Da var hun ikke bare opptatt av å bli hentet på bussen. Men det var faktisk en skam for en gift kvinne å være barnløs. Derfor syntes hun Gud hadde vært hard og urettferdig mot henne. Lettere ble det ikke av at den andre kona fikk mange sønner og døtre. Hun ertet og mobbet den barnløse. Bibelen viser aldri noe eksempel på et lykkelig flerkoneri. Hanna var ensom med det som smertet, sorgen var preget av skam og vond å forholde seg til. Hva gjorde Hanna?
 
Hun gjorde det eneste rette. Hun vendte seg til Gud i bønn. Heldigvis hadde hun en forståelsesfull og kjærlig mann. Han støttet Hanna også da hun knelte ned i templet og ba inderlig til Herren om å få et barn. Hun vendte seg til den store hærskarenes Gud, ba ham tenke på henne. Hvis hun kunne få en sønn, ville hun gi ham over til å tjene Herren.
 
Hanna gjorde noe som var uvanlig på den tiden. Hun ba ikke høyt, men inni seg, «i sitt hjerte». «Hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke,» forteller Bibelen. «I sin hjertesorg bad hun til Herren og gråt sårt,» står det fortalt.
 
Men da skjedde noe merkelig. Den øverste presten, som observerte henne, la merke til leppene som beveget seg uten at ord var å høre. Noe slikt var uvanlig og passet ikke inn i den tids religiøse skikk og bruk. Derfor anklaget han henne for å være fyllesjuk. Med andre ord: Ingen forståelse for en kvinne som hadde sin private sorg og skam å stri med, og som ba på en ydmyk og personlig måte.
 
Heldigvis endte historien godt. Hanna fikk en sønn. Han fikk navnet Samuel og ble en betydelig profet i den bibelske historien.
 
Men Hannas situasjon ligner mange andres. Det fins dem som synes Gud har vært urettferdig. Er han allmektig og har oversikt over alle ting, kunne han vel sørget for mer likestilling og gode dager for alle? De vonde forholdene kan bli forverret av manglende forståelse hos de nærmeste, mobbing og forakt, ja til og med anklager fra uforstandige religiøse ledere. Jesus ba en gang: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» Det er ganske rystende hva vi mennesker kan finne på å si og gjøre mot hverandre.
 
– Hvordan har livet fart fram mot deg? En venn av meg stiller ofte dette spørsmålet til mennesker han kommer i kontakt med. Er du blitt påført dype sår av de nærmeste, av religiøse mennesker, ja, føler du: Av Gud selv? Jeg vet ikke noe bedre råd enn å be «i sin hjertesorg» til Herren. Han kan gripe inn og hjelpe på en annerledes måte, en bedre måte, enn du hadde ventet.

OPM565