Virkelig å stole på

Virkelig å stole på

Det hendte i den tiden Sovjetunionen eksisterte som en strengt kommunistisk stat, og kirkene ble holdt under nøye oppsikt.

En søndag hadde troende mennesker kommet sammen i en husmenighet. De kom til litt forskjellige tider for ikke å vekke oppsikt overfor KGB-spioner. De begynte med å synge stille en salme. 

Plutselig trengte to soldater seg inn. De truet med ladde våpen, og den ene ropte: «Hvis dere vil si farvel til troen på Jesus Kristus, kan dere forlate stedet nå.»
 
To eller tre forlot straks hjemmet der de var, så en til. Etter noen få sekunder til, dro enda to.
 
«Dette er deres siste sjanse. Enten må dere vende dere imot troen på Kristus,» lød ordren, «eller dere kan bli, og må ta følgene.»
 
Enda to snek seg ut i natten. Ingen andre rørte seg. Foreldre med barn som skalv ved siden av seg, så ned på barna med bekreftende blikk. De ventet at de enten ble skutt ned eller kastet i fengsel.
 
Den andre soldaten stengte døren, så igjen på dem som sto langs veggen og sa: «Hold hendene opprakt – men nå i takk til vår Herre Jesus Kristus. Også vi er kristne. Vi ble sendt til en annen husmenighet for flere uker siden for å arrestere en gruppe troende …»
 
Den andre soldaten avbrøt: «men i stedet ble vi omvendt til Herren. Men vi har lært av erfaring at hvis ikke folk er villig til å dø for sin tro, kan vi ikke helt og fullt stole på dem.»
 
Det er Charles Swindoll som har fortalt denne historien. 
 
Den leder naturlig til spørsmålet: Hva ville du og jeg gjort om vi ble stilt opp foran geværmunninger, med ryggen mot veggen? Ville vi hatt styrke nok til å stå fast?
 
Spørsmålsstillingen er like gammel som kristendommen. I de første århundrene etter Kristus ble de kristne ofte presset til å tilbe bildet av keiseren. Slik skulle de vise at de var lojale. De kristne hadde lært at de skulle være underlagt de verdslige myndighetene. Men de kunne ikke tilbe et menneske som Gud. Det første budet var en avgjørende norm: Du skal ikke ha andre guder enn meg.
 
Hva skulle en gjøre med dem som under dødstrusler likevel tilba keiseren? Skulle de utstøtes av menigheten? Skulle de gå gjennom et botsrituale? Som sagt ble det en debatt, som jeg ikke skal gå nærmere inn på her. 

Men vær klar over at politiske ledere ofte i historien har presset folk når det gjelder samvittighet og gudstro. Jesus sa: «Den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen» (Matt 10,33). 

Måtte vi alle få kraft til å være tro mot Kristus, også om det skulle koste. Kanskje troskapen kan vinne andre for Kristus, slik historien fortalte?

OPM521