Dumt å hate refselse

Dumt å hate refselse

Noen mennesker er vanskelige å ha med å gjøre. For de tar den minste kritikk som et personlig angrep. Dermed går vi lett på tærne i nærheten av dem.

Og selv går de glipp av å lære viktige ting og vokse som mennesker.
 
En moden person klarer å skille mellom hva hun er og hva hun gjør. Om jeg blir refset for tabber jeg har gjort, eller blir vist til rette for dumme ord jeg har sagt, bør jeg ikke se det som en avvisning av meg som person. Nei, vi skal tvert imot elske både tukt og tilrettevisning, understreker Bibelen. Salomo sier i et ordtak: «Dårens vei er rett i hans egne øyne, men den som hører på råd, er vis.» Et annet ord:«Den som elsker tukt, elsker kunnskap. Men den som hater refselse, er dum.» Her brukes sterke ord om sterke saker. Når det gjelder å ta imot kritikk, er de fleste av oss ømskinnet som skolebarn.
 
Det var fullt på trikken en dag. En eldre dame skulle gå av og måtte brøyte seg vei gjennom en gjeng unge med skolesekk på. Hun sa med et smil: «Vi gamle trenger litt plass når vi skal gå av.» Da hun hadde fått presset seg ut, fikk jeg høre noen spisse ord fra de unge om kravstore gamle og de som alltid måtte være sure. Men damen hadde ikke vært sur. Jeg hørte unge som ikke klarte å ta imot personlig tilrettevisning uten å gå i forsvarsposisjon. 
 
Bibelen forteller om en variant av samme typen. En ivrig, ung mann kom til Jesus og lurte på hvordan han kunne bli kvalifisert til å oppnå et evig liv. Jesus ga respons ved å peke på budene: «Du skal ikke slå i hjel! Du skal ikke drive hor! Du skal ikke stjele! Du skal ikke vitne falskt! Du skal hedre din far og din mor! Og du skal elske din neste som deg selv!» Da den unge påsto at han hadde overholdt alt dette, kom Jesus med en tilrettevisning: «Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»
 
Men dette ble for nærgående og krevende. Den unge gikk bedrøvet bort, forteller Matteus. For han hadde stor rikdom. Han tålte ikke å ta inn over seg en tilrettevisning som innebar en ny livsstil. Kristendom? Bare til en viss grad.
 
En notorisk kriminell gikk på teltmøter i USA og lot seg overtale til å tro på Jesus. Det ble stor begeistring i menigheten. Men noen la merke til at det ikke fikk noen virkning på levemåten hans. Han fortsatte å importere og selge narkotika. Han brøt ikke med det kriminelle nettverket sitt. De som tok det opp med ham, fikk til svar: 

– Jeg har hørt om kristne artister og kristne forretningsfolk. Kan jeg ikke stole på nåden og være en kristen kriminell?
 
Nei, å være en kristen er å leve i kamp med seg selv, synden og det onde. Ikke bare mot de røslige forbrytelsene, men også de kniplingstynne, infernalske, usynlige utslagene av for eksempel misunnelse, hevnlyst og bitterhet – stolthet, pengegriskhet og selvbestemt liv. 

Da tollerne og synderne fikk møte Jesus, skjønte de kjapt at de måtte gå i seg selv og slå inn på en ny vei. Det nyttet ikke å være gudfryktig pengedyrker, kristen rundbrenner eller troende sladrefant. Det er dumt å hate refselse. Det er godt å følge Jesus og leve under hans tukt.

OPM518