En som elsker deg
De tilbrakte en ettermiddag med å se gjennom en eske med gamle fotografier. Et av bildene viste Philip som en åtte måneder gammel baby, og Yancey festet seg ved dette bildet. Det var brettet og fillete, så det syntes å være for ødelagt til å ta vare på. Dermed spurte han moren om hvorfor hun hadde tatt vare på dette ene bildet, når det var så mange andre bedre bilder av ham i samme alder.
Yancey skriver: «Mor forklarte for meg at hun hadde tatt vare på bildet som et spesielt minne. For i den tiden faren hadde vært syk, var det festet til jernlungen hans.» I løpet av de fire siste månedene av livet sitt hadde Philips far ligget på ryggen, fullstendig lammet av poliomyelitt, mens han bare var tjuefire år gammel. Han var omsluttet fra halsen og ned av en stor, sylindrisk pustemaskin. De to små guttene hans var nektet adgang til sykehuset fordi han var så alvorlig syk. Derfor hadde han spurt kona si om å få ha hos seg bilder av henne og de to guttene. Fordi han ikke engang var i stand til å bevege hodet, måtte bildene presses inn mellom deler av metall i det store apparatet rett foran øynene hans. På den måten kunne han se på dem hele dagen, og dette var omtrent det eneste han kunne feste øynene på. Ja, de siste fire månedene av livet sitt brukte han til å betrakte de ansiktene han elsket over alt annet i verden.
Philip Yancey skriver: «Jeg har ofte tenkt på det krøllete bildet, for det er et av de få minnene som knytter meg til den fremmede mannen som var faren min. Jeg husker ingenting om ham. Jeg fikk aldri berøre ham. Men han tilbrakte hele dagen, ja, hver eneste dag, med å tenke på meg, han var hele tiden så glad i meg. … De følelsene som kom opp i meg da moren min viste meg det krøllete bildet, var akkurat de samme følelsene jeg hadde en februarkveld i internatet på colleget da jeg for første gang kom til tro på en kjærlig Gud. Det er en eller annen der, skjønte jeg. Det er noen der ute som er glad i meg. Det var en knall følelse, en følelse så ny og overveldende at jeg ble villig til å satse livet mitt på den.
En far kan elske barnet sitt som ingen annen. En mor kan elske tilsvarende. Besteforeldre og søsken – det er sterke bånd av en kjærlighet som ikke kan forklares. Men tenk å få se at Guds kjærlighet er enda mye større! «Gud elsker hver og én av oss som tror på ham, som om det bare var én av oss,» skrev Augustin.
Forfatteren Victor Hugo skrev at «den største lykken i livet er overbevisningen om å være elsket slik du er, eller rettere sagt, være elsket til tross for deg selv». En slik kjærlighet har Gud vist ved å sende sin egen Sønn, Jesus, som talsmann og venn, rådgiver, frelser og forsoner, foregangsmann og følgesvenn. Han fester blikket på deg, som om du var den eneste i hans store univers. Hvem kan fatte en slik kjærlighet? Men den er vel verdt å ta imot.
OPM509
