Han bærer
«Ja, pappa,» svarte hun. «Jeg er veldig sterk!» Han plasserte posen i armene hennes, og så gikk de av sted.
Det tok ikke lang tid før hun begynte å sakke farten. Hun så opp på faren og sa: «Pappa, kan du bære meg, jeg er så trett.»
Han håvet inn den lille jenta med en sterk arm. Hun holdt fremdeles posen, og så fortsatte de på veien. Da de var kommet hjem, satte han henne ned på bakken og åpnet døren. Hun vendte seg mot ham med et stort smil og sa stolt: «Jeg sa at jeg klarte å bære posen hele veien hjem!»
Når vi har kommet oss gjennom en tøff tid, smiler vi ofte og tenker: «Jeg klarte det!» Da smiler vår himmelske Far også, han som viser kjærlighet og omsorg. Han vet hvem som faktisk ga oss styrke og kraft til å bære det vanskelige.
Å bære dagens byrder kan være ganske tungt. Vi kan av og til føle at vi mister all kraft. Og så ber vi om at Fars sterke armer må gripe inn og favne oss. På grunn av Kristus, som bar alle syndene våre, smertene og sykdommene til korset, hører Gud alltid ropet fra oss, og han bærer oss i armene sine.
En dikter påstår at summen av bekymringene er konstant. Hvis vi ikke er urolige for det ene, så er vi redde for det andre. Dikteren jeg tenker på, er Piet Hein, som i diktet «Sorgernes sum» gir oss følgende «Husråd»:
Når de store bekymringer
trænger sig på,
blir de daglige ærgrelser
latterlig små.
Men når atter de store
blir vejrede hen,
så vokser de mindre
sig store igen.
Det er som man bærer
sin sorg i en bylt
som er så-og-så stor
og som skal være fyldt.
Og skal sådan en bylt
være rimelig let,
må man gøre den lille
og knytte den tæt.
Herrens apostel sier på vegne av Gud: «Jeg vil gjerne at dere skal være fri for bekymringer.» Profeten i gammel tid lovte: «Som en hyrde skal han vokte sin hjord. I sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem.»
Da bærer han med glede både deg og det du har fått å bære på, helt hjem.
OPM494
