Få oppmerksomhet

Da fikk studentene lov til å samle seg rundt buret for å se på hva som hendte. De var stille som mus mens de ble vitne til begivenheten. 

En gang de sto der og glodde, sa professoren: «Jeg er misunnelig på den slangen. Jeg får aldri en så udelt oppmerksomhet fra klassens side som den klapperslangen får.» 

Da svarte en av studentene: «Det ville du fått hvis du hadde klart å svelge en mus!»
 
For mange er det blitt det helt store i livet å få oppmerksomhet. De vil bli lagt merke til, bli kjent og berømte. Nå kan en bli berømt både for noe positivt og noe negativt. 

Har du hørt om ’herostratisk berømmelse’? Det handler om en greker som het Herostratos, som var slave og bodde i Efesus. Han satte like godt fyr på det berømte Artemistemplet i hjembyen, et bygg som ble regnet som et av verdens sju underverker. 

Hvorfor gjorde han det? 

For at navnet hans ikke skulle bli glemt. Det ble det da heller ikke, selv om det ble sagt i dødsdommen over ham at navnet hans aldri måtte nevnes. 

Men Herostratos fikk sin oppmerksomhet, selv om det ble en herostratisk berømmelse.
 
Men det er ikke bare–bare å bli berømt. Herostratos mistet livet av det. Andre har fått merke at de mistet sin frihet. Å bli gjenkjent og beglodd overalt kan sikkert være en plage. Sverre Therkelsen sier litt spydig i en aforisme: «Den som vil blir berømt eller balsamert, bevarer sin glans, men mister oftest sin bevegelighet.»
 
Er det ikke bedre å være et stort menneske uten at så mange er klar over det? Jeg må spørre slik, for jeg har lest om en Bill Nye som omtalte en venn: «Vi er begge store mennesker, men jeg har lykkes bedre å bevare det som en dyp hemmelighet enn han har.»

 Å være et stort menneske, men bevare det som en dyp hemmelighet. Det får meg til å tenke på Jesus. Han var Gud i himmelen, men lot seg bli født på jorden. Han kunne velge det meste, for eksempel hvor og når og på hvilken måte han skulle bli født, og hvordan hendelsene tok form i livet hans. 

Så ble han født i lille Betlehem, vokste opp i avkroken Nasaret, valgte yrke som tømmermann, vandret omkring som en lærer. Da han gjorde under og tegn, sa han ofte til folk at de ikke skulle fortelle noen om det. 

Ingen på den tiden kunne bli en folkehelt av å ri på et esel og erklære at hans livsprogram var å dø som et hvetekorn i jorden. Som dødsdømt på et kors fikk han oppmerksomhet av noen, men de fleste orket ikke se på eller tenke på det hele.
 
Hele Jesu liv er preget av anti-kjendiseri. Han kjempet ikke om å få oppmerksomhet. Han ville overbevise på en stille måte om Veien, Sannheten og Livet. 

Derfor er det så sterkt å lese om hvordan Gud selv opphøyde ham ved å gjøre ham levende. Og en dag skal all oppmerksomhet vende seg mot ham som ikke søkte sitt eget, men kom som en ydmyk tjener og Guds unnselige offerlam. 

Jeg blir ikke ferdig med å undre meg over denne kjærligheten.

OPM422