Ingen fiender

Han spurte om hvor mange som var villige til å tilgi sine fiender. Omtrent halvparten rakte opp hendene. Presten var ikke helt fornøyd, så han fortsatte tjue minutter til med å legge ut om emnet. Nå fikk han positiv respons på åtti prosent. Fremdeles var han ikke tilfreds, så han prekte litt til og gjentok spørsmålet. Alle sa nå ja, bortsett fra en eldre mann bakerst.
 
«Johnsen, er ikke du villig til å tilgi fiendene dine?» «Jeg har ingen.» «Ja, men Johnsen, dette er svært uvanlig. Hvor gammel er du?» «Jeg er ett hundre og ett år.» «Johnsen, kom hit frem og fortell menigheten hvordan en mann kan leve til å bli 101 år og ikke ha en eneste fiende i verden.» Den gamle mannen stavret seg ned midtgangen og vendte seg langsomt mot menigheten, smilte og sa: «Jeg har overlevd hver eneste en av dem!»
 
Det høres jo greit ut. Men ikke alle har det slik. Kanskje vi kvier oss for å karakterisere noen som fiender. Likevel er det mennesker vi føler ikke vil oss vel, og som vi ønsker å holde på avstand.
 
Har du noen slike? Da kan vi tenke om det på to måter. Én har sagt det slik: «Hvis du har fiender, vil jeg gratulere deg, for ingen har blitt til noe uten å ha vakt misunnelse og skaffet seg fiender. Dine fiender er noe svært verdifullt så lenge du lar være å slå tilbake. For de holder deg våkne når du står i fare for å bli doven.» Og en annen sa: «Velsignet er våre fiender, for de forteller oss sannheten når andre bare smigrer oss.» Ja, det påstås at «en viktig forutsetning for å lykkes er en god, lysvåken, utrettelig, pågående fiende».
 
Likevel tjener det ikke til noe å skjønnmale det å ha fiender. For det gjør noe med oss selv. En romersk tenker som het Plinius den yngre, skrev at «min fiende er ikke den som gjør noe ondt, men en som gjør meg ond». Jeg blir rett og slett ond selv av å ha fiender. Slik kan de være farlige.
 
Derfor bør vi tenke gjennom hvorfor vi har fått en fiende. Har vi laget ham eller henne selv? Hva er grunnen til det meste av fiendskap? At jeg er blitt fornærmet, at jeg er blitt såret i min forfengelighet, at jeg har mistet ansikt. Paulus stilte et spørsmål overfor de troende i Galatia: «Så er jeg da blitt deres fiende ved å si dere sannheten?» Har en eller annen sagt deg en sannhet som du ikke likte å høre? Ble du ydmyket og sett ned på? Hvor viktig er det å pleie de onde følelsene overfor andre? Fienden du har i dag, kan være den eneste som kan hjelpe deg noen år frem i tiden.
 
Derfor er det bra å kunne forsone seg med fiender. Mesteren fra Galilea sa: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, for at dere kan bli barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» Din fiende kan bli din venn.

OPM416