Trygg i fare
Alle som bodde i landsbyen, var stresset og redde, for hver dag kom det rykter om at japanerne nærmet seg mer og mer.
Akkurat da det var mest ubeleilig, fikk Dick blindtarmbetennelse, og han skjønte at for å overleve måtte han foreta den lange reisen til nærmeste sykehus ved hjelp av en sykkeldrosje. Margaret var naturligvis dypt bekymret da hun tok farvel med mannen sin 15. januar 1941.
Like etter kom den kinesiske obersten i landsbyen med ferske nyheter. Fienden var nær, og de som bodde der, måtte evakuere.
Margaret ble helt skjelven, for hun skjønte at ett år gamle Johnny og to måneder gamle Anne neppe ville overleve som flyktninger. Derfor ble hun der hun var.
Tidlig neste morgen rev hun av bladet fra kalenderblokken og leste bibelordet som var trykt for den nye dagen. Det var hentet fra Salme 56, vers 4:
«På den dag da jeg frykter, setter jeg min lit til deg.»
Landsbyen ble tom for folk i løpet av dagen, og neste dag sto Margaret opp og følte seg helt forlatt og fortvilet. Men det nye verset på kalenderen var fra Salme 9, vers 11: «De som kjenner ditt navn, stoler på deg, for du har ikke forlatt dem som søker deg, Herre.»
Den tredje dagen våknet hun til fjerne lyder av skyting, og nå ble Margaret også bekymret for hvordan hun skulle få mat nok til barna.
Bibelverset på kalenderen denne dagen lød, fra 1. Mosebok, kapittel 50, vers 21: «Vær ikke redde! Jeg vil sørge for dere og deres barn.»
Plutselig dukket en gammel kvinne opp. Hun hadde med seg et spann med rykende varm geitemelk, og en annen uventet person kom med en kurv med egg.
Utover dagen ble lyden av kamp og krig bare sterkere og sterkere, og gjennom natten ba Margaret inderlig til Gud at de måtte bli berget gjennom den livsfarlige situasjonen.
Om morgenen rev hun av et nytt blad på kalenderen, og der kunne hun lese fra Salme 56, vers 10: «Så skal mine fiender bli slått på flukt på den dag jeg roper. Dette vet jeg, at Gud er med meg.»
Skytingen kom stadig nærmere, og Margaret la seg ikke til å sove den kvelden. Invasjonen kunne komme hvert øyeblikk.
Men om morgenen var alt stille. Plutselig begynte landsbyboerne å vende tilbake til hjemmene sine, og obersten banket på døren hennes. Han fortalte at av en eller annen grunn hadde japanerne trukket tilbake troppene. Ingen kunne forstå det, men faren var over. De kunne være trygge.
Margaret kastet blikket på kalenderen på veggen og følte hun hadde lest Guds egen håndskrift dag for dag.
Det står fortalt om dette i en bok fra 1985 som heter The Dick Hillis Story.
OPM399
