Merkelig adopsjon

Han var adoptert som liten. Foreldrene hadde hentet ham fra Kina. Da han en gang ble ertet på skolen for at han var adoptert, fikk han de andre barna raskt til å tie stille ved å si: «Mamma’n og Pappa’n min valgte meg. Foreldrene dine var bare nødt til å godta deg.»

Ja, dette betyr jo egentlig en forskjell. 

Jeg har lest om et par som hadde fire barn de hadde adoptert. De var i alderen to og et halvt til fem år gamle. Da foreldrene plutselig fikk konstatert at de skulle få et eget barn, ble de andre barna naturligvis svært så nysgjerrige. 

Kom det til å bli gutt eller jente? Hva slags hudfarge ville barnet få? Hvilket land kom det fra? Hvor gammelt ville det være? Kunne alle få være med å møte barnet på flyplassen? 

Foreldrene prøvde å forklare at dette barnet ville bli født inn i familien, ikke bli adoptert. 

Femåringen sa da: «Nå skjønner jeg. Det er som en sånn tyggegummiautomat. Du er bare nødt til å ta imot det som kommer ut.» 


Det fins mange eksempler på adopsjon i Bibelen. Moses ble adoptert av Faraos datter. Ester ble adoptert av onkelen Mordekai. 

Men det vakreste eksemplet er Mefiboset, som ble adoptert av David. Det vakre med den adopsjonen er at det ikke var noen spesiell grunn til å velge en funksjonshemmet gutt. David valgte ham fordi han ville vise barmhjertighet mot sønnen til Jonatan, hans beste venn. 

Denne hendelsen er som en vakker lignelse på noe enda dypere. 

David tok initiativet for å finne Mefiboset og bringe ham til slottet. Selv om han var sønn av Davids beste venn, var han tross alt barnebarn av Davids verste fiende, kong Saul, som gang på gang hadde prøvd å drepe David. Dessuten var Mefiboset lammet i begge føttene, han var derfor ikke i stand til å gjøre noen arbeidsinnsats. Stakkaren var avvist i samfunnet, men fikk nå spise ved kongens bord, som kongens egen, adopterte sønn. Han fikk også del i en stor arv som han ellers ikke ville ha fortjent. 

Det er visstnok kø av folk som vil adoptere barn. Men å finne adoptivforeldre til slike som er fysisk eller psykisk funksjonshemmet, er visst ikke lett. 

Akkurat på dette området kan vi lære noe om Guds store kjærlighet. Bibelen forteller at de som tror på Jesus, blir adoptert til å bli Guds egne barn. Og da adopterer ikke Gud ut fra hvilke egenskaper vi har. Han er ikke nødt til å ta imot det han får, men han velger faktisk av sin frie vilje å ta imot skrøpelige syndere. 

Gud Fader har valgt ut og adoptert, ikke ut fra hvor tiltrekkende vi er. Han har ikke valgt oss fordi vi er bedre enn andre. Han handler bare ut fra sin ufattelige velvilje og nåde. Som reformatoren Johannes Calvin sa: «Gud utvelger oss ikke på grunn av de vakre øynene våre.» 

Jesus sa til disiplene sine: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.» Vi jaktet ikke på ham. Han jaktet på oss. Han er himmelens evige jakthund, som C.S. Lewis snakker om. Vi strevde ikke halve livet for å finne ham, han ga livet sitt for å finne oss. 

Er det ikke ufattelig? 

OPM241