BEKLAGELSE
Adamseplet vil ikke ned. Adam angret og satte det fast i halsen. Derfor har alle menn et adamseple.
Det er jo en morsom og tankevekkende forklaring på dette med adamseplet.
Men her ligger et viktig poeng: Mennesket viser seg fra sin beste side når det kan angre på noe det har gjort. Vi blir egentlig betatt av den som angrer og snur. Derfor er viljen til å komme med en beklagelse en stor og viktig verdi.
I tegneserien om Dennis ser vi Dennis som kneler ved siden av sengen sin for å be til Gud. Og så sier han: «Jeg er lei for at jeg har en hel bunke med beklagelser å komme med i kveld.» Det var leit for Dennis, men Gud er glad for slike henvendelser.
For vi synder daglig i stort og i smått. Og det må vi ta alvorlig. Husk at vi finner ingen liten synd før vi også finner en liten Gud.
Det smerter å angre, det koster å beklage, men når vi innrømmer at vi gjorde noe galt, finner vi en åpen dør til et nytt liv under Guds tilgivelse.
Naboen til en kristen var kommet i nød på grunn av sin synd og hadde det vondt. Den kristne sa da: «Naboen min har fått det vondt på den gode måten.»
Oppriktig anger gjør vondt, men den er god, for den kan føre til noe godt.
Jesus hadde en gang for seg noen fariseere som ikke ville tro på ham, og han kom med en liten fortelling for å få dem til å tenke: «Men hva mener dere,» sa han: «En mann hadde to sønner, og han gikk til den ene og sa: Sønn, gå i dag og arbeid i vingården! Han svarte: Jeg vil ikke! Men senere angret han og gikk likevel. Faren gikk til den andre og sa det samme. Han svarte: Ja, herre! – men han gikk ikke. Hvem av disse to gjorde nå farens vilje? De svarer: Den første. Jesus sier til dem: Sannelig sier jeg dere: Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike. For Johannes kom til dere på rettferds vei, og dere trodde ham ikke. Men tollere og skjøger, de trodde ham. Dere så det, men likevel angret dere heller ikke senere, så dere trodde ham.»
Den første gutten var altså ulydig. Han var en synder, men han beklaget det etterpå. Den andre gutten var lydig, men bare i ord, ikke i praksis. Dermed var både Jesus og fariseerne enige om dette:
Store syndere som så beklager sin synd, er mye bedre enn folk som har det i munnen, men ikke lever som de lærer.
Jesus pekte på at pengesnytere og prostituerte trodde det budskapet Johannes forkynte om Jesus Kristus som bærer verdens synd.
Men de fromme fariseerne ble stående utenfor Guds rike, for de hadde ingenting å beklage i sitt liv.
De som kommer inn i virkningen av lyset fra Jesus, ser klarere sine synder og sin svikt.
Da får vi mye å beklage. Vi får ikke lyst til å svelge adamseplet.
Da har vi det vondt på den gode måten, og vi får bruk for den frelsen som Jesus gir.
