BEKJENNELSE
Men mer enn det. Han var slett ikke redd for å bekjenne at han var avhengig av én som er større enn ham selv. Han har sagt det slik: «Jesus er grunnlaget for hele livet mitt. Han er min styrke. Hvis du har Jesus i ditt liv, da vet du det, da føler du det. Han er den solide klippen du kan stå på hver dag. Det fins ikke noe problem du ikke kan møte hvis du har Jesu kjærlighet til å styrke deg,» sa Johnny Cash.
Så dagens verdi framme i utstillingsvinduet er bekjennelse, det å si fra åpent om at en vil være en kristen. Det skaper alltid ringvirkninger. Vi sier ikke dermed at vi er så mye bedre enn andre, men vi sier at vi med alle våre synder og skrøpeligheter har en som er større enn oss, å gå til.
En gammel ungdomsleder sa det slik: «Bekjenn Kristus! La ikke frykten for mennesker lukke din munn, men la frykten for Gud åpne den,» skrev Thorvald Klaveness.
Når planten bryter jordskorpen, blir den sterkere og kan vokse bedre.
Ei jente som var ny som kristen, begynte på en arbeidsplass der hun ikke kjente noen andre kristne. Andre troende var bekymret for henne og spurte hvordan det gikk.
– Å, det går helt fint, sa hun. – Ingen har fått vite ennå at jeg er en kristen!
Men det er ikke slik Kristus vil at vi skal være verdens lys. En by som ligger på et høyt fjell, kan ikke skjules, sa Jesus. «Og når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset.»
Den gode bekjennelsen er en verdi. En beskjeden og taus kristendom som er så blyg at ingen kan se eller merke den, er ukjent i Bibelen. Og den skaper ikke framgang for Guds rike.
Hebreerbrevets forfatter formaner på denne måten: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast.»
Har du et håp, så gjør det kjent. Ikke påtrengende eller masete, men la det skinne igjennom i holdningene dine, og bruk anledningene når en dør blir åpnet så du kan si noe godt.
Forfatteren Victor Hugo, som ble født i 1802 og døde i 1885, bekjente sin tro på denne vakre måten: «Vinteren er på mitt hode, men en evig vår er i mitt hjerte. Jo nærmere jeg kommer slutten, desto klarere hører jeg rundt meg de udødelige symfoniene fra den verden som kommer. Gjennom et halvt århundre har jeg skrevet ned mine tanker i prosa og poesi, men jeg føler at jeg ikke har sagt en tusendel av hva som er inni meg. Når jeg har lagt meg ned i graven, har jeg avsluttet mitt dagsverk, men en ny dag begynner neste morgen. Livet slutter med tusmørke og får en ny begynnelse med soloppgangen.»
Victor Hugo var ikke redd for å bekjenne det håpet han hadde. Det burde heller ikke vi være.
