TROSKAP
Kvinnen hadde en bandasjert arm og noen stygge arr i ansiktet, og presten skjønte at hun hadde vært på sykehuset.
Hun fortalte: «Jeg havnet på sykehus etter en farlig brann i hjemmet vårt. Store deler av kroppen min ble ødelagt, og det var bare så vidt jeg klarte meg, så store var skadene.
Mannen min kom på sykehuset for å besøke meg. Han kastet et blikk på meg og sa: ’Du er ikke den kvinnen jeg giftet meg med.’ Så forlot han meg og datteren vår for å gifte seg med en som var yngre og vakrere.»
Det denne kvinnen fortalte, gjorde et sterkt inntrykk på presten, og han skriver:
«Mennesker sier: Så lenge du virker stimulerende på meg, så lenge jeg kan være stolt av deg, så lenge du er vakker – så lenge kan jeg elske deg. Men hvis du forandrer deg, forandrer også min kjærlighet seg.»
Imot en slik tankegang har vi en særdeles viktig verdi: troskap. Er den oppriktige troskapen blitt en svekket verdi i livet ditt?
Troskapen viser seg på flere områder. I et av brevene i vårt nytestamente står det: «De må ikke stikke noe til seg, men vise all god troskap, så de i alt kan være en pryd for Guds, vår frelsers lære.»
Her viser altså troskapen seg i at en ikke stikker til seg noe som en ikke har rett til. Om den unge Timoteus sies det så fint: «Men hans prøvede troskap kjenner dere. Som en sønn hjelper sin far, slik har han stått sammen med meg i tjenesten for evangeliet.» Her handlet det om troskap når det gjaldt misjonsarbeidet.
I et tredje tilfelle handler det om troskap overfor det Gud har sagt. Apostelen skriver: «Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus.» En enkel og ren troskap mot Kristus viser seg i at vi holder hans ord høyt i ære og respekterer det.
Det fortelles om en kjent og dyktig forkynner i Stuttgart som het Johan Brenz. En dag kom en hoffpredikant for å høre på ham. Men det var bare få i kirken den dagen, og etterpå beklaget hoffpredikanten dette. En så berømt forkynner som Brenz burde ikke tale for en så liten flokk, sa han til Brenz etter gudstjenesten.
På den veien de da gikk sammen, kom de forbi en kilde. Brenz spurte gjesten sin:
«Hva er den beste egenskapen ved denne kilden?»
Hoffpredikanten svarte han var fremmed og ikke kunne svare på det.
Da sa Brenz: «Det beste ved denne kilden er at den gir vann enten det er mange eller få som henter vann fra den.»
Slik kan vi lære noe av kildens troskap: Den gir enten det er mange eller få som tar imot.
Så lær du meg å være tro
på plassen du meg satte,
og mens jeg her på jord skal bo,
gi meg det rett å fatte:
At det er gudsfrykt sann og ren
å tjene kjærlig hver og én
som møter meg på veien.
Gud viser en urokkelig troskap. Derfor er det folk lykkelig «som holder fast ved sin troskap».
