SANNHETEN

Vanligvis innebar det at vi laget støy og kledde oss opp. Det offisielle synet var at alle religioner var like viktige. Jeg må bare si at følgen var at det etterlot meg med den overbevisningen at de alle var like lite viktige. Jeg mener at hvis du ikke underviser i religion med overbevisning, blir det bare et kjedelig fag til.» 

Replikken fra Kate gir oss et glimt av det moderne problemet: Vi hører så mye som folk hevder er sant, at vi rett og slett gir opp. Vi mister sansen for selve sannheten, den sannheten som er sterk og overbevisende. 

Så blir likegyldigheten med sannhetsspørsmålet vår mest nærliggende religion. 

Henrik Ibsen skrev i En folkefiende i 1882 at «en normalt bygget sandhed lever – lad mig sige – i regelen en 17–18, højst 20 år, sjælden længer». 

Slik er det kan hende med motemeninger som egentlig ikke er sannhet, bare snikksnakk. 

Nei, da tror jeg mer på den sannheten Malcolm Muggeridge omtalte på denne måten: «Det som var sannhet for en million år siden, vil være sannhet en million år fram. Sannheten er ikke noe som er underlagt moten.» 

Sansen for sannhet kan lett bli borte på veien. Men selve sannheten er en uvurderlig verdi vi ikke må miste. 

Sannheten er alltid sterk, samme hvor svak den ser ut. Løgnen er alltid svak, samme hvor sterk den ser ut. 

Derfor kan et lite og ubetydelig menneske bli et sterkt og betydningsfullt menneske, om det fremmer sannheten. 

Mens den som fremmer løgnen, vil falle gjennom, selv om personen i utgangspunktet har en høy og aktet posisjon. 

Og så gir det en egen trygghet å ha med sannheten å gjøre. Løgnen stresser og har hastverk. Den kan når som helst bli avslørt. 

Sannheten er rolig og balansert, trygg og avslappet. Dermed innebærer det å bli fri og trygg som menneske i høy grad å godta sannheten, innrømme sannheten og gjøre seg fortrolig med sannheten. 

Et menneske som er glad i sannheten, er et fritt menneske. Et samfunn som verdsetter sannheten, er et fritt samfunn. 

Mennesker kan ikke endre sannheten, men sannheten kan endre mennesker. 

Apostelen Paulus skrev så sant: «For vi makter ikke noe mot sannheten, bare for sannheten.» Og om den sanne kjærlighet sa han at «den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet». 

Mange tviler på sannheten og setter spørsmålstegn ved den. Noen hånflirer av sannheten, noen dissekerer den, og noen søker den. 

Da gjør det så sterkt inntrykk at Jesus Kristus har sagt: «Jeg er veien og sannheten og livet.» 

«Skjønt jeg ei kan tro det som jeg ville, er dog saken alltid like sann …»