OFFERVILJE

OFFERVILJE

Søndag 16. august 1987 styrtet et passasjerfly like etter at det hadde tatt av fra flyplassen i Detroit i USA. Ett hundre og femtifem mennesker omkom.

Bare én overlevde: ei fire går gammel jente som het Cecelia. Nyhetsmeldingene fortalte at da redningsmannskapet fant Cecelia, trodde de ikke at hun hadde vært om bord i flyet. De trodde hun hadde vært passasjer i en av bilene som sto langs veien der flyet hadde styrtet. Men da de kontrollerte passasjerlistene, fant de Cecelias navn. 

Det viste seg at Cecelia hadde overlevd på en usedvanlig måte. Da flyet falt mot bakken, hadde Cecelias mor, Paula Chican, tatt av seg setebeltet, gått ned på knærne foran datteren sin, lagt armene og kroppen over henne og rundt henne, som et levende skjold, og slik slapp hun ikke taket rundt datteren. 

Ingen ting kunne skille barnet hennes fra foreldrekjærligheten. Verken ulykke eller katastrofe, ikke et fall, ikke de flammene som fulgte, verken høyde eller dybde, verken liv eller død, satte grenser for viljen til å ofre seg selv for barnet sitt. 

Dette var et enestående eksempel på offervilje, en verdi som lett blir borte på veien i dag, når vi så lett tenker bare på oss selv. 

Viljen til å ofre noe av sitt eget for noe større, er en stor og viktig verdi. 

– Alt har sin pris, sier vi gjerne. I det ligger at det må offer til om vi skal få gjennomført utdannelse og oppgaver, om vi skal satse på ekteskap og barn. 

Store mål fordrer offer. Vi vokser og modnes mens vi «betaler prisen». Og vil vi ikke ofre det det koster, blir det ikke skikkelige resultater. 

Vi blir upålitelige i arbeidet, ekteskapet ryker, barna blir sett på bare som byrder. 

Fra visse hold lyder foraktelige ord om kvinner som ofrer seg for barna. Nå skal liksom ingen ofre noe. 

Men hva slags samfunn får vi hvis ingen vil sette noe av sitt eget til side til fordel for andre? 

Bør ikke både menn og kvinner ofre seg? Hva med de som er svake? Der ingen ofrer, vil noen bli ofret. 

Offerviljen er en verdi som vi ikke må miste. For hvis den er der, setter den rike spor. 

Når et menneske ofrer seg og glemmer seg selv, gjør det ofte noe som mange andre vil huske, slik moren som beskyttet barnet sitt gjennom flystyrten. 

Bibelen sier: «Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud.» 

Ritualistiske eller «religiøse» offer har Gud ingen sans for. Gud har sans for at vi ofrer oss for andre mennesker, deler og gjør godt. 

Intet offer, ingen gjerning gjort i kjærlighet, er forgjeves, men bærer rik frukt. 

Den største offerviljen finner vi hos Gud, da han sendte sin egen Sønn. Jesus ofret seg for oss mennesker i en grad vi knapt kan fatte. 

Bibelen sier: «Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd.» 

Hans ene, store offer på korset var nok. Der viste han sin evige offervilje. 

Nå sitter han ved Guds side for å inspirere oss til å vise offervilje.