MENNESKEVERDET

MENNESKEVERDET

«Det faller som lys på min vei i kveld, Jeg skimter hva allmakt og avmakt er: Allmakt er lyset og livet her, Og avmakt – det er meg selv,» skrev Herman Wildenvey.

Han undret seg over det merkelig ved å være menneske. At vi kan oppleve både allmakt og avmakt, er sant, og det gjenspeiler seg i undringen i Salme 8 i Bibelen: 

«Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der – hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham!» Det er menneskets avmakt, vår litenhet og svakhet. Nei, mennesket er ikke ruvende i forhold til naturen og universet. 

Men den andre siden av sannheten kommer også fram i salmen, når dikteren tiltaler Gud og sier: «Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham. Du gjorde ham til hersker over dine henders verk, alt la du under hans føtter.» 

Dette må vi holde fast ved: Alle har en verdi som menneske, fordi vi er skapt av Gud, kronet med ære og herlighet. Du er valgt ut av Gud, du har fått gaver av Gud, du er spesiell og enestående. Og det samme skal du tenke om enhver du møter, enten ung eller gammel, sterk eller skrøpelig, med din egen eller en annen hudfarge. 

Vi snakker om selve menneskeverdet – en verdi vi ikke må miste. Vi er annerledes enn alt annet Gud har skapt, også dyrene. For vi har ånd, sjel, tankeliv, ja, samme hva vi kaller det, så blir det aldri beskrevet som en ting, som en del av mennesket, en substans eller noe vi kan ta på. Nei, menneskeverdet ligger i en pust, en ånd, en ånde som er innblåst av Gud selv, en bevegelse, en impuls, et merkelig ekko fra Guds egen stemme. 

Og dette gjelder uansett om det enkelte menneske er berømt og gjør en stor gjerning, eller tilsynelatende ikke betyr noe i det hele tatt. Som en har sagt: «Hvis Gud hadde sendt to engler til verden, og den ene skulle sette seg på en trone, og den andre ble satt til å sope gata, så ville hver av dem se på sin aktivitet som like viktig, og begge ville være lykkelige. For begge kjente Gud som Far og var tilfreds med å få tjene ham.» 

Jesus Kristus møtte aldri et menneske som ikke hadde betydning. Han behandlet alle med den samme respekt. I hans samtiden kunne for eksempel kvinner ofte bli foraktet og sett ned på. Jesus behandlet kvinnene med ære og verdighet. Han tok imot menneskene som de var, og samtidig elsket han dem inn i et nytt liv og en ny levemåte. Ja, han elsket oss så høyt at han døde for oss alle. Da kan ingen av oss være uten betydning. 

Noe blir lett borte på veien: respekten for menneskeverdet. «Du er utvalgt, du er begavet, du er spesiell.» Det er også alle du møter. 

Vis dem respekt og kjærlighet. For de har et fantastisk og guddommelig stemplet menneskeverd.