LEKFOLK

Av og til blir vi imponert av noen som har god greie på ting – uten at de er eksperter. Lekfolk uten fagutdannelse og yrkeserfaring kan være godt informert. Når de uttaler seg frimodig, så vekker det undring – og av og til smålig kritikk.

Ekspertene kan ofte være så dypt begravd i sin lærdom at de glemmer de enkleste sannhetene. Derfor er det så nyttig med aktive lekfolk, slike som bruker den innsikten de har fått.

I Bibelen finner vi et interessant eksempel på dette. For to tusen år siden fantes det i det gamle Israel en rekke prester, skriftlærde, fariseere som folk så opp til. Men en dag sto det fram to fiskere – Peter og Johannes. Midt på det helligste stedet i Jerusalem begynte de å undervise om en merkelig person som het Jesus, og som de hevdet var stått opp fra de døde. Den gangen var den politiske og religiøse makten i stor grad kombinert, så prestene sørget for at de to karene ble satt i fengsel. Det fortelles likevel at «da de så Peters og Johannes' frimodighet, og skjønte at de var ulærde lekmenn, undret de seg».

I dag har jeg lyst til å oppvurdere en verdi og en type mennesker som vi kaller lekfolk.

Dansken Søren Kierkegaard skriver: «Jeg glemmer aldri at i forhold til kristendommen er en skomaker, en håndverker, en skredder likeså meget en mulighet som de største lærde og de beste hoder. Ja, vanligvis må kirken vel alltid vente sin frelse fra lekmenn, nettopp fordi lekmannen er nærmere ved den etiske innlevelse,» skriver Kierkegaard.

Den svenske presten L.M. Engström forteller om noe som hendte i en tysk menighet for et par hundre år siden. En prest som var rasjonalist og slett ikke bibeltro, ble sendt som hyrde til en landsens menighet i Westfalen. Menigheten var rystet over dette, og de gikk så langt at de tilbød presten noen tusen mark hvis han ville la være å ta imot stillingen.

Men han tenkte slik: «Den summen tilsvarer bare et par års lønn. Men jeg håper å få leve minst 20 år til.» Dermed kom han, og han plaget menigheten i 42 år med sine åndstomme prekener.

Mange ville vel i en tilsvarende situasjon ha forlatt kirken. Men i denne menigheten leste de nå enda mer i sine andaktsbøker hjemme, ba og brukte Guds ord. I stedet for at menigheten døde åndelig sett, vokste det nå fram et kraftig kristent liv som blomstret og ga god frukt.

I dag etterlyser mange «et ord fra kirken» når noe står på. Men lekfolk som viser til Bibelen, kan like klart si fra om hva som er sant.

Om Peter og Johannes ble det sagt at «de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus».

Lekfolk, som ikke er eksperter på teologi og kristendom, kan uttale seg slik at folk hører Jesus tale gjennom dem. Ansvaret for at kristendommen blir brakt videre i nye tider, ligger ikke først og fremst på biskoper, prester og kateketer, men på et aktivt kristent lekfolk, hele Kristi legeme av praktiserende kristne.

Derfor er et livskraftig lekfolk en verdi vi ikke må miste.