HØRE

HØRE

En amerikaner forteller fra sin barndom på en storgård i Amerika. – Vi drev med griser. Vi fôret opp om lag tusen dyr i året. På ett område hadde vi to eller tre hundre gryntende smågriser.

De løp omkring med de voksne grisene. 

Tidlig om morgenen hver dag dro jeg ut for å fôre disse smågrisene, og da løp de bort. 

Men en gang var det en grisunge som torde å bite på skoen min, og da løftet jeg ham opp og klappet ham. Ganske snart ville han ned igjen. 

Jeg sa: «Nei, jeg skal slippe deg ned når jeg er ferdig med å klappe deg.» 

Da kom han med et hyl jeg aldri har hørt maken til. Og før to sekunder var gått, var tretti mammagriser som hver veide to-tre hundre kilo, i full fart mot meg. 

Jeg slapp grisungen ned og stormet mot porten. Jeg rakk bare så vidt igjennom, og alle grisemødrene gryntet og fór fram og tilbake som for å si: – Du kan bare våge å komme her og plage en av ungene våre! 

Jeg så utover området og la merke til at den vesle røverungen ikke var redd i det hele tatt. Hvorfor ikke? Han visste at bare et skrik unna hadde han god hjelp. Bare et hyl, og alle grisemødrene ville høre det og komme settende! 

Og så skriver forkynneren, som heter Ron Cooper og har fortalt dette: «La meg spørre deg om én ting: Hvis Guds skapninger er så lydhøre overfor et skrik fra en av sine egne, hvor mye mer våken er ikke da vår himmelske Far når en av hans små roper om hjelp? Bare et skrik unna har vi hjelpen.» 

Profeten Jesaja fikk rollen som en virkelig trøsteprofet, og særlig på slutten av boken hans i Bibelen finner vi mange gode ord om Gud. Der står det for eksempel: «Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke tunghørt så han ikke kan høre.» 

Guds hørsel er ikke svekket med årene. Akkurat som fuglemoren på fuglefjellet kan kjenne igjen skrikene fra sin egen unge blant tusener av andre, kan Gud kjenne igjen ropet fra ditt hjerte. 

Du behøver ikke bruke stemmen engang. Gud hører selv det minste sukk fra dypet av et sinn som lengter etter ham. Hans øre er ikke tunghørt så han ikke kan høre. 

Nå for tiden bruker vi mye bærbare telefoner. Vi kan vandre rundt i huset og prate med våre kjære samtidig. Men noen opplever at telefonen plutselig streiker, stemmen blir borte, det blir bare susing, vi ser et rødt lys og skjønner at batteriet er utladet. 

Gud har gitt oss evnen til å høre og sende signaler fram og tilbake til himmelen, men synden har ødelagt forbindelsen. Den har svekket batteriene i sjelen vår. 

Derfor skriver apostelen Paulus – og jeg bruker moderne ord – at vi er som mennesker med tomme batterier. Vi hadde evnen til å ha kontakt med Gud, men nå kan vi ikke, fordi vi er døde. 

Men Gud kan legge inn et nytt batteri. Da blir vi i stand til å høre Guds røst, og han hører vår bønn til ham. Derfor er det å høre – hørekontakten med Gud – en verdi vi ikke må miste.