HJELPSOMHET

I 1953 nådde Sir Edmund Hillary toppen av Mount Everest, den første som klarte det. Den mannen som likevel gjorde sterkest inntrykk på mange, var ikke Edmund Hillary.

 Det var følgesvennen som klatret sammen med ham, Tenzig Norgay. Ham hører vi ikke mye til. 

Men på vei tilbake fra fjelltoppen hadde Hillary et alvorlig fall. Han ville ha vært fortapt hvis ikke Tenzig Norgay bokstavelig hadde dratt ham opp med tauet og reddet livet hans. 

Edmund Hillary overlevde og kunne fortelle fantastiske ting fordi en ukjent mann hadde hjulpet ham. Da noen spurte Norgay hvorfor han ikke skrøt av det, svarte han ganske enkelt: «Vi fjellklatrere hjelper hverandre.» 

For Norgay var det et program og en livsstil. At noen har hjulpet meg, har jeg lett for å glemme, selv om hjelperen egentlig reddet livet mitt. 

Å hjelpe er for noen selvsagt, for andre noe som sitter langt inne. 

I alle fall: Hjelpsomhet må ikke bli borte på veien. Hjelp er en viktig verdi vi ikke må miste. 

En mann ble stående fast i trafikken akkurat da lyset skiftet til grønt. Han prøvde alt han kunne for å få startet bilen, men forgjeves. Snart lød det et helt hornorkester av tuting bak ham. Etter en stund hoppet han ut av bilen, gikk over til sjåføren i bilen bak og sa: 

«Dessverre får jeg ikke startet bilen min. Hvis du prøver å få den i gang, kan jeg bli igjen her og hjelpe deg å tute.» 

Ja, det må en si var hjelpsomhet. Og vi er raske til å bytte tjenester. Hjelper du meg, så hjelper jeg deg. Men jeg har lest om en religiøs gruppe som aldri vil ta imot betaling for hjelp. De vil bare ha et løfte om at du som fikk hjelpen, hjelper den neste som kommer i vanskeligheter. 

«Gud liker å få hjelp når han hjelper folk,» heter det i et ordtak fra Irland. 

Gud har aldri skapt menneskene slik at hver enkelt skal klare alt. Vi har sterke og svake sider. Gud vil hjelpe oss der vi er svake. Og til å gi den hjelpen bruker han andre mennesker. Ofte er nok du den hjelperen som Gud kan bruke. 

Det er mye fint som kan sies om gode mennesker. En vakker hederstittel er en hjelper. 

Apostelen Paulus skrev om den litt ukjente Tykikus: «Han er min kjære bror og trofaste hjelper og medtjener i Herren.» 

Om menighetsarbeideren Føbe ble det sagt: «Støtt henne i alle saker der hun kan trenge hjelp fra dere. For også hun har vært til hjelp for mange, også for meg.» 

Ja, Skriften omtaler en nådegave til å hjelpe. Og det er slett ingen liten tjeneste. 

«De mest sympatiske personer i verden er de som er interessert i andre – de som vender seg utad i glede, vennlighet, takknemlighet og hjelpsomhet – i stedet for å vende seg innover i stadig selvopptatthet,» er det sagt. 

Men skulle de hjelpsomme svikte, er det godt at Gud er den store hjelper. 

«Du har sett det. For du ser ulykke og plage, og du tar det i din hånd.» 

– «Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg skal ikke frykte.»