HELHJERTET
Mens han talte, sendte én i forsamlingen opp en lapp, og der sto det:
«Hva gjorde du mens Stalin utførte alle disse grusomme handlingene?»
Khrustsjov leste lappen, og så ropte han ut: «Hvem sendte opp den lappen?»
Ikke én person rørte på seg.
«Jeg vil gi deg ett minutt til å stå fram!» fortsatte Khrustsjov. Sekundene tikket av sted. Ingen rørte på seg.
«Ja vel, da skal jeg si hva jeg gjorde. Jeg gjorde akkurat det som du gjør, du som skrev denne lappen: Ingenting. Jeg gjorde ingenting. Jeg var redd for å stikke meg fram.»
Redd for å stikke seg fram. Vi kan forstå en slik frykt når en brutal diktator har makten. Da kan det å stikke seg fram bety den visse død.
Men i dag risikerer vi ikke så mye om vi er litt dristige. Likevel er det få som våger å stå fram for det som er sant, rett og viktig.
Hvorfor er det blitt slik? Vi mangler en helhjertet holdning. Vi styres av kompromisser og av det behagelige. Derfor er vi så ofte passive, likegyldige og preget av frykt for hva andre vil si.
Jo, det er ganske menneskelig å være stor i ord, men svak i handling, slik som mannen som sendte lappen til Khrustsjov.
Fra eldre tid har vi et lignende eksempel på manglende helhjertet holdning: Ludvig den 11. skjenket hele det franske landskapet Boulogne til Jomfru Maria. Han ville imidlertid selv beholde alle inntektene fra dette landområdet!
En høytidelig erklæring ble undertegnet, og den bærer datoen 1478. Landskapet ble overført til jomfru Maria. Inntektene beholdt kongen. For noe tull! Dokumentet ga egentlig ikke bort noen ting.
Kan det hende vi også er med på slike halvhjertede disposisjoner?
Slik var det i hvert fall med det gamle Israelsfolket. Profeten Jesaja sa på vegne av Gud: «Fordi dette folket holder seg nær til meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og deres frykt for meg er et menneskebud som de har lært, se, derfor vil jeg fremdeles gå underlig fram mot dette folket, underlig og forunderlig. Deres vismenns visdom skal forgå, og deres forstandige menns forstand skal skjule seg.»
Forstand og visdom vil skjule seg for oss hvis vi ikke er hele i vår ferd og udelt i vårt hjerte. Den som er ærlig og kjenner seg selv, vet at det delte hjerte og det vaklende sinn ligger nær for oss. Da er det likevel ingen grunn til å gi opp, men i stedet ydmykt bekjenne sitt tvesinn og sin frykt og i stedet hengi seg til godheten, sannheten og rettferdigheten, ja, til Gud.
Det er sagt at «et menneske som er ydmyket, som har gitt opp seg selv, er et ingenting. Men et ydmykt menneske som helhjertet har overgitt seg selv, er Guds ennå uprøvde mulighet i verden».
En helhjertet holdning har satt mange og gode spor i historien – og kan gjøre det igjen.
