GRAVMINNE
Min venn, enken, bestemte seg for å holde sine to små barn borte fra begravelsen. Hun tenkte det ville bli for hardt for dem å se på at deres far ble lagt i jorden.
Følgen ble at gravstedet i mange år etter Bobs død ble et skremmende og farlig sted for dem.
Men så en dag spurte min venn meg om jeg kunne tenke meg å besøke graven sammen med henne, og hun ville ta med seg barna.
Den eldste, ei jente, var for redd til å dra dit, men den yngste, en gutt, bestemte seg for å bli med.
Da vi kom til stedet der Bob var gravlagt, satte vi tre oss ned i gresset rundt gravsteinen. På den sto det inngravert: «En vennlig og mild mann.»
Mens vi satt der, tok vi fram minner om Bob.
Jeg sa: «Kanskje vi en dag skulle ha et grillselskap her. Her er ikke stedet for bare å tenke på døden, men også et sted å glede seg over livet. Jeg tror Bobs minne vil bli aller mest æret når vi nettopp her finner styrke til å leve videre.»
Umiddelbart syntes det å være en fremmed tanke. Tenk å ha et måltid ved et gravminne? Men er det ikke noe lignende Jesus ønsket disiplene skulle gjøre da han ba dem dele brød og vin til minne om ham?
Noen få dager senere fikk moren sitt eldste barn med seg til graven. Den yngste hadde overtalt søsteren og sagt at det ikke var noe å være redd for. Nå går de ofte til graven og forteller hverandre minner om Bob,» fortalte Henri Nouwen.
Ikke alle har en grav å gå til. Men det er en verdi å ha et konkret gravminne å knytte sorgen til.
Ingen har lært en gang for alle å tenke rett i forhold til døden og graven. Derfor trenger vi all den hjelpen vi kan få. En gravstein, et minnested hjelper oss til å være realistiske.
Det går lang tid før vi skjønner og griper at en kjær er gått bort. At sorgen kan vendes til håp, er enda vanskeligere å godta både med tanke, tro og følelser.
Ved gravminnet kan vi snakke om livet og tenke på det som må gå videre.
Og så trenger vi å minnes på nytt og på nytt hva Jesus Kristus har lært oss å tenke om døden og det som følger etter. Jesus sa: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve ... Undre dere ikke over dette!»
Da patriarken Jakob mistet sin hustru Rakel, sørget han lenge og intenst. Det står fortalt at «Jakob reiste en minnestein på hennes grav, det er Rakels gravstein til denne dag».
Vi har ikke noe gravminne etter for eksempel Moses, men Rakels grav utenfor Jerusalem er å se den dag i dag.
Gravminnene viser oss realismen, viser oss til troen, kaller oss til livet og kan vitne om det evige håpet.
