GJENFORENING

GJENFORENING

En kvinne reiste med et rutefly mellom to byer. Hun forteller: «Da jeg kom om bord, la jeg merke til en ung kvinne med en baby. De var begge kledd i yndige, hvite kjoler.

 Moren smilte, og babyen sa «pa-pa». Den lille var bare kjempesøt. 

De satte seg på den andre siden av midtgangen der jeg satt, og hver gang noen gikk forbi, sa babyen: «pa-pa». 

Den unge moren sa at de var på vei hjem, at pappa ventet på dem, og at de hadde vært en stund hjemmefra. 

Alle var lykkelige, moren hadde en liten termos med appesinjus, og babyen fikk frukt og noe å drikke hver gang hun ble urolig. 

Etter hvert ble flyturen svært turbulent. Flyet husket så mye på seg at selv flyvertinnene måtte sitte fastspent. 

All frukt og jus som var kommet ned, kom nå opp. Ja, antakelig kom mer opp enn det som var kommet ned. 

Alt ble et fryktelig griseri. Ingen følte det særlig behagelig, teppet så ikke ut, de fleste ble kvalme, og mange kastet opp. 

Selv om alle prøvde å trøste den nervøse moren, så gråt barnet, og hun så forferdelig ut i den kjolen som en gang hadde vært så yndig. 

Endelig landet flyet. Straks var babyen helt fin igjen og begynte å si «pa-pa, pa-pa». Men alle andre var kvalme og utilpass. 

Da fikk vi øye på en ung mann, kledd i hvit T-trøye og hvit shorts og med hvite blomster. 

Jeg tenkte: Når han får se den babyen som ser så forferdelig ut, vil han sikkert si: «Nei, den babyen er ikke min.» 

Slik gikk det ikke. Moren nesten kastet babyen i armene hans for å tørke opp det verste griseriet på sin egen kjole. Og pappaen kysset babyen sin gang på gang og sa: «Pappas baby kommet hjem. Pappas baby kommet hjem.» 

Hele veien på bussen ut fra flyplassen fortsatte pappaen å kysse den lille oppkastklumpen sin velkommen hjem. 

Og jeg måtte si til meg selv: Hvordan kan jeg tenke at Gud Fader i himmelen skulle ha mindre kjærlighet enn en ung pappa i hvite klær og med hvite blomster?» 

Det er et vakkert ord og en vakker tanke som heter gjenforening. Det innebærer å møtes igjen med våre kjære etter at vi har vært borte fra hverandre. Det er en stor verdi og en stor glede. 

Apostelen Paulus skrev en gang for å trøste de kristne i menigheten i Tessalonika: 

«Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp. For så sant vi tror at Jesus døde og oppstod, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med ham.» 

Det skal med andre ord finne sted en gjenforening. 

De som har gått i forveien, venter på alle som tror, og der er de sammen med Jesus. 

En giftering som hadde falt i vannet, ble funnet og sendt tilbake til eieren. Hvorfor? Hun hadde gravert navnet sitt i den. 

Hvis vi tilhører Kristus og bærer hans navn, skal vi en gang gjenforenes med ham, selv om turen har vært tøff og turbulent. 

Alt blir glemt når vi står sammen med den store, hvitkledde flokken.