ETTERTANKE

Han sa: «En halv times lytting er absolutt nødvendig, unntatt når du har det svært travelt. Da trengs det en hel time.» 

Den gode ettertanken er blitt borte på veien. Men det er en verdi vi ikke må miste. Hvis vi ikke stopper opp og tenker innimellom, blir vi lett bare styrt av tilfeldighetene. 

I ettertanken kommer vi til oss selv og får tid til å se livet fra ulike perspektiver. 

I ettertanken gir vi Gud muligheten til å minne oss om viktige ting. 

«Jeg tenkte på min ferd og vendte mine føtter til dine vitnesbyrd,» sier forfatteren av Salme 119. 

En from mann i høymiddelalderen het Anselm. Han skrev: 

«Gå avsides en stund når du er opptatt. Gjem deg for en tid fra dine forstyrrende tanker. Kast til side dine tyngende bekymringer, og legg vekk din strevsomme travelhet. Gi rom for litt tid med Gud, og hvil en stund hos ham. Gå inn i det innerste kammeret i ditt sinn, lukk ute alle andre tanker enn dem som handler om Gud, og dem som kan hjelpe deg til å søke ham. Så kan du si helhjertet: Tal nå, Gud. ’Jeg søker ditt ansikt; ditt åsyn, Gud, vil jeg søke.’» 

Anselms samtidige Bernhard av Clairvaux skrev: 

«Ettertanken er som å sove i Guds armer.» Hos Gud kan vi sove i våken tilstand. I ettertanken ligger det hvile og fornyelse. Der får vi sjansen til å gå i dybden. 

I kirkelivet snakkes det en del om høykirkelige, lavkirkelige og bredkirkelige. Det viktigste er ved hellig stillhet og ettertanke å bli dypkirkelige. 

Å være er ikke så viktig lenger. Det vi gjør, betyr så mye mer. Sånn er det blitt. 

Når vi har fått en slik skjev vektlegging, har vi ikke lenger balanse. Da vet vi ikke lenger så mye om det indre livet. 

Dypt der inne trenger vi et rom der ettertanken får plass, der vinduet er åpent og lyttende mot evigheten. 

Når stillheten taler, er den kloke lydhør. 

I en gammel bønnebok heter det: «Gud, du har skapt brød for mitt legeme og stillhet for min sjel, for hvordan skulle mitt legeme kunne leve uten brød eller min sjel uten stillhet?» 

Ettertanken krever ro og frihet fra støy. Om dette skriver Schopenhauer: 

«Støyen er den mest nærgående av omgivelsenes fenomener, fordi støyen slår våre egne tanker i stykker.» 

Og Pascal gir sin tilslutning til dette når han sier: «Mennesket er ikke så fritt at det kan gjøre seg uavhengig av den støyen som når det fra omgivelsene.» 

Moses ble 120 år gammel. I 40 år var han prins i Egypt. Der endte han som en selvbestaltet leder for hebreernes opprør mot slavekårene i Egypt. 

Men da gikk han for fort fram og fikk i stedet 40 år med ettertanke og stillhet i ørkenen. 

Etter 40 års ettertanke var han utrustet til 40 års tjeneste som leder for folket sitt.