DÅPEN

 – Det fjellet som var der før noe menneske ble til, og som vil være der når det siste mennesket er borte. Det er som Gud viser sin fjellfaste trofasthet, sin egen uforanderlighet. Om slekter kommer og går, om forholdene endres raskt, så er Guds løfter pålitelige som selve fjellet. 

Den kristne dåpen er en verdi som vi ikke må miste. Ytre sett er det noe svært enkelt som foregår. Det skjer en symbolsk vasking med vanlig vann. 

Men det lyder et ord, det skjer en handling som Jesus selv har befalt, og derfor er det viktig likevel. 

I dåpen blir et menneske født på ny. Det gamle selvet legges bort, og et nytt fremstår. Livet har fått en ny retning. Det er opprettet «en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse», som skrevet står. 

Men i det ytre kan vi ikke se at så grunnleggende ting foregår. Nettopp fordi det er så enkelt, vil mange se ned på dåpen. 

På tilsvarende måte så de også ned på Jesus da han var her i verden, fordi han var så vanlig og lite imponerende. «Han ble aktet for intet,» sier profeten. Slik forakter også mange dåpen. 

Bibelen sier dype og viktige ting om det som skjer når dåpen foregår. «For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus,» skriver Paulus. Ja, vi blir på en måte gjort til ett med Jesus i hans død. 

Så dåpen symboliserer ikke bare en vasking eller en renselse, men faktisk en drukning og en død. Det skjer bare på et øyeblikk, for så blir vi oppreist fra de døde. Vi følger med Jesus i hans oppstandelse, hans nye liv. 

Slik står det i Romerbrevet: «Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv.» 

Da Paulus fikk møte den levende Jesus, fikk han høre: «Og nå, hva venter du på? Stå opp og la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn!» Det var et skritt som var naturlig å ta da Jesus hadde fått en plass i hans hjerte – da hørte dåpen med. 

I slutten av Matteusevangeliet kan vi lese det som både kalles misjonsbefalingen og dåpsbefalingen. Der sier Jesus: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Å vinne disipler, døpe og lære opp er den kristne menighets fremste oppdrag. 

Noen sier at vi ikke bør døpe barn. Andreas Borch Sandsdalen svarer på sin måte: 

- Først når vi kommer til troen
ved det vi har hørt og sett,
sier med sikkerhet noen 
- først da kan vi døpes rett. 

Men svar meg, du livets erfarne:
Hvis troen først må bli støpt
mer ren og mer hel enn hos barnet
– når skal vi da bli døpt?