DISIPPELLIV
I gammel tid var det et mer begrenset antall som fikk undervisning av den samme mesteren. Ja, det ble til dels mye opplæring av en og en om gangen.
Vi har det samme i dag når en stor musiker eller maler underviser sine elever. Da underordner disippelen seg helt under mesteren. Det blir en nøyaktig innøving av teknikkene, av det som mesteren legger vekt på, og den kloke og gode eleven ser det som sin fremste plikt å adlyde.
Da Jesus Kristus kalte disipler mens han vandret her på jorden, ønsket han slike forhold. Han kalte til seg elever som helhjertet henga seg til hans ledelse, som bøyde seg under hans autoritet. Og det ønsker Herren seg også i dag.
Mange kan ha sans for kristne verdier. Noen sier de lever i sin barnetro. Andre vil høre til i et kristent fellesskap. Men Jesus Kristus ønsker seg noe mer: Elever i himmelrikets skole, disipler som helhjertet vil følge etter ham som kristne i hverdagen.
En disippel er en som ønsker å være sammen med Jesus. En disippel er en som følger etter Jesus. Derfor vil jeg i dag minne om en verdi som lett blir borte på veien: disippelliv. Dette er en verdi vi ikke må miste.
Mange vil være kristne, men de står fremmede overfor det å være en disippel. For Jesus la noe radikalt på disippelen.
Det fortelles i Bibelen at «så kalte han til seg folket sammen med sine disipler, og han sa til dem: Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg».
Akkurat som malereleven eller musikerdisippelen bøyer seg under mesterens rettledning, ønsker Jesus som den store Mesteren en tilsvarende oppgivelse av oss selv. Her har vi disippelholdningen i et nøtteskall: å fornekte seg selv, si nei til sine egne innfall og lettvinte ønsker, for å tjene mesteren og lære av mesteren.
Jesus tok på seg korset for vår skyld. Vi kan ikke bære et tilsvarende forsoningskors. Men å følge Jesus innebærer viljen til å bære Kristi vanære i denne verden.
Korset innebærer et nei til egenviljen. Som en følge av det blir vi bundet sammen i et inderlig fellesskap. Jesus sa til elevene sine: «Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.» Den nære, gjensidige omsorgen blir et kjennetegn på dem som hører hjemme i disippelflokken.
Biskop Bo Giertz skrev en gang at «det går en grense mellom menighets-medlemmene som iblant kan være ganske tydelig markert. Alle er døpt. Alle er innvidd av Gud og forpliktet til et kristent liv. Men bare en del av dem bruker Guds ord. Det er bare disse, som står under Åndens oppdragelse og Ordets ledelse, som kan kalles disipler.»
Gud overlot ikke budskapet sitt til et reklamebyrå. Han overlot det til disipler.
Å være en Jesu disippel i denne verden er det største kall vi kan ha.
