DELE

DELE

En mann som het Luigi Tarisio, ble funnet død en morgen. Han hadde hatt det svært fattigslig. Men hele livet hadde han hatt én lidenskap: å samle på fioliner.

De fant 246 utsøkte fioliner stuet sammen på loftet hos Tarisio. De aller beste fiolinene lå i den nederste skuffen i en gammel, vaklevoren kommode. 

Fordi denne mannen var så inderlig opptatt av fioliner, hadde han frarøvet verden all den musikken som disse fiolinene kunne ha frembrakt. Hele den tiden han hadde samlet fioliner, hadde instrumentene vært stumme, ja, også de før ham som hadde vært samlere, hadde holdt fiolinene for seg selv. 

Den mest verdifulle fiolinen i samlingen hans var en ekte stradivarius. Da noen spilte på den etter at Tarisio var død, hadde den vært taus og ubrukt i 147 år! 

Men hvor mange mennesker er egentlig som gamle Tarisio? Vi samler og karer til oss og er så lite innstilt på å dele. Kristne mennesker kan være så opptatt av å samle omkring seg sine åndelige skatter at de glemmer å dele dem med andre utover i verden. I vår iver for sannheten kan vi glemme å bringe den ut. 

Når skal vi lære at den himmelske musikken ikke bare skal hylles, men at den skal deles med stadig nye mennesker! 

Det fins en enkel og gammel verdi som heter å dele. Bibelen sier: «Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud.» 

Og et annet sted står det at de som er rike, «skal gjøre det gode, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og gjerne dele med andre». 

Det gjelder ikke bare å dele de materielle godene. Det kan være ekstra vanskelig. Men vi kan dele andre ting også, for eksempel begeistring. 

En prest fortalte at han ble tilkalt til sykehuset. Da han vandret nedover den halvmørke gangen, der det nesten ikke fantes mennesker, løp en mann plutselig ut fra et sykerom. «Han løp opp til meg,» fortalte presten, « – jeg hadde aldri sett ham før, og han ropte med et stort smil: ’Hun kommer til å klare seg. Hun er bedre. Hun kommer til å klare det.’ Så fortsatte han nedover gangen. Jeg har ikke sett denne mannen verken før eller siden. Jeg aner ikke hvem han snakket om. Jeg antar at det var en person som var nær og kjær for ham, og at han nettopp hadde fått høre noen gode nyheter. Han kunne ikke vente med å dele det han hadde fått høre. Han kjente ikke engang den personen han delte det med, det bare strømmet ut fra ham fordi han hadde fått noen gode nyheter, og disse nyhetene måtte han bare dele med noen,» sa presten. 

Det er ganske stor avstand mellom ham som brukte et langt liv på å passe på en hemmelig samling av verdifulle fioliner, og ham som i begeistring bare måtte dele de gode nyhetene med en som tilfeldig kom forbi. 

Jesus Kristus ga en gang brød til disiplene «for at de skulle dele ut til folket». 

Så kan vi tenke litt på hvor vi selv står i forhold til den gode, gamle verdien som heter: å dele.